Dum dame

Gutt 9 år: "Du er så dum altså. Seriøst."

Og jeg? Tatt på senga, helt satt ut, stum, dum, meg selv 9 år, slengt tilbake gjennom tid og rom og fanget i følelser som forlengst burde vært gjemt og glemt.

Kanskje alder ikke er årene vi har levd? Kanskje alderen vår egentlig er de sårene vi glemte å slikke?

Herrrrrrlig!

Sånn føler jeg meg nå, etter en utmerket fåresuppe med høstens grønnsaker, sitron og pepperrot.
Den fikk putre så lenge at potetene gikk helt i oppløsning og blandet seg mirakuløst med oljen og sitronen (oppi helt til slutt) til tykt blankt nærende velsmakende varmende suppestoff, nesten som alkymi.
Herrrrrrlig!
Nå er jeg ikke i stand til stort annet enn å vagle meg mellom sofaputene og vente på Jason Bourne.
Og så, god natt!

Hvert år det samme

Klokken skal stilles og jeg er ikke i stand til å få inn i skallen hvilken vei. Om jeg må legge meg tidligere/være oppe lenger for å være like frisk og opplagt som vanlig/ikke våkne altfor tidlig og når måltidene bør komme. For min biologiske klokke og den på armen kommer ikke til å være synkrone før om noen dager, tidligst. Og når jeg våkner i morgen, hvilken tid er det da som er den egentlige tiden, den ordentlige tiden? Er det den gamle eller er det den nye? Og er det i det hele tatt noen egentlig tid? Og hva er tid egentlig?

Anbefales!

Etter noen litt rastløse dager og litt søvnløse netter roer man seg jo alltid. Man får tenkt seg om, får lurt på hva det er man skal lære.
For mon tro om man ikke har vært i samme situasjon opptil flere ganger før, og er det ikke egentlig gamle spøkelser fra mørkeloftet som stikker hodene frem. Og man tenker at nå er det kanskje på tide å komme seg videre, på tide å slutte å sette seg selv i sånne dumme situasjoner.

Jeg gjorde noe lurt. Jeg malte en vegg. Hvit. Så hvit at det nesten skar i øynene. Som et stort, hvitt, blankt, nytt ark med løfte om en dag i mårå.

(NB! Det er min skygge du ser på veggen, ikke spøkelsene fra mørkeloftet. Det skal forestille en kanin. Jeg ser nå at det kanskje burde vært noe litt farligere enn en liten kanin, en ulv eller en tiger eller noe sånt, men kanin er det eneste jeg kan.)

Jeg prøvde å få hunden til å posere foran veggen. Tenkte det skulle bli sånn litt dramatisk "Svart hund/hvit vegg" -bilde. Posituren ble ikke helt som jeg hadde tenkt, for hunden var travel med andre ting, men kontrasten er ihvertfall upåklagelig.

Og for ordens skyld: Jeg har IKKE gitt meg!

UGH!

Jeg krangler med en oppdragsgiver. Skriver gretne mailer.
Får dritt ut av kroppen. Fordøyer følelsen av å bli oversett, usynliggjort, svelger skuffelsen over at nedlagt arbeid, entusiasme, tid, krefter og kreativitet ikke blir verdsatt.

Ikke lett å være fri og selvstendig kulturlevrandør. For hvordan prissetter du ideer? Hvordan veier og måler du kreativt arbeid? Hvordan forutsier du prosess? Hvordan lager du en kontrakt som ivaretar det usynlige? Hvordan verdsetter du deg selv? Hvordan stiller du krav? Hvordan greier du å huske på å lese det som står mellom linjene med liten skrift? Mye å lære! Innspill mottas med takk!

Men utrolig godt å få sagt at igrunnen driter jeg i penga, jeg liker bare veldig dårlig å bli tråkka på!

Hmmm...

Driver og mister nøklene mine hele tiden. Skjønner ikke det...

Nå er det Nikka

Ny bok: Nikka går til skolen. Nikka lengst til høyre. Den skal komme 5. mai fikk jeg vite i dag. Det betyr mer tid til tegning, det er ikke deadline før etter jul, hurra!

Det betyr også at jeg kanskje kan få lagd denne forsidetegningen om igjen så jeg slipper å ergre meg gul og grønn og blå over noen ørsmå tullefilledustedumme småtabber resten av livet.

MANDAG MORGEN 2

Morgenstund har gull i munn! (utsnitt, det er egentlig høner nederst, men de fikk ikke plass i scanneren). Jeg legger den like godt ut i kveld, denne livsbejaende optimistiske hilsen den nye dagen, den nye uken, året, resten av livet, hurra!

Det er best slik. For i morgen tidlig, etter en altfor kort natt og en altfor hektisk morgen, når det eneste jeg vil er å krype tilbake til dynen og drømmene, da syns jeg helt sikkert at morgenstund er tull igrunn og ikke stort å ønske velkommen. Så det er best å gjøre det nå.

Med ønsker om en god uke!

Til opplysning

Hvordan du unngår at tegnearmen skranter? Yoga selvfølgelig. Intrikate stillinger som strekker og bøyer og tøyer og styrker og leger og til og med forynger. Det skulle man kanskje ikke tro, så gammel som hånden min ser ut på bildet. Men jeg gjør ihvertfall yoga, litt hver dag. Kan alltids håpe.

Jeg har kjøpt meg en dyr og fin og bløt og behagelig yogamatte med to riktig pene blåfarger. Eneste feilen er at den lukter. Da jeg pakket den ut luktet den så ille kjemisk og giftig at hunden min begynte å grynte (tuller ikke) og insisterte på å forlate rommet og jeg ble naturlig nok ganske bekymret. Man vil jo ikke forgiftes av yogamatten sin akkurat.

Heldigvis hadde matten med seg en en liten trykksak som forsikret på treogtyve språk at den ikke var giftig. Ingen av de treogtyve språkene var norsk, men det var dansk der og det skjønte jeg jo selv om de kaller matte for måtte.

Helt nederst og med ørliten skrift stod imidlertid følgende overraskende men viktige melding:

"ADVARSEL
Det kan medføre alvorlige skader at dyrke sport... Dyrk ikke sport uden god vejledning eller opsyn, eller uden først at rådspørge en læge."

Dere er hermed advart!

GOD HELG!

Sint (ikke selvportrett, dette)

Ferdig og levert. Nå er det bare å krysse fingre og tær og håpe at
de bevilgende myndigheter lar seg sjarmere. Om noen der ute har ledige fingre og/eller tær - kryssing mottas med takk!

Dagsverk

ofte ikke annet enn en haug krøllete klussete matpapir

bæres varsomt og ikke uten en viss ømhet til den store orange sekken for kommunal resirkulering av papir

av papir til papir

mine klussete krøllete monumenter over bortkastet tid de gyldne timene de beste timene da alt flyter i perfekt riktig tempo tid opphører rom opphører livet ikke annet mål enn seg selv og jeg perfekt lekende homo ludens

GOD DAG, MANDAG!

Ferdig (tror jeg ihvertfall)

Hm...mye finere i virkeligheten, altså. Veldig fornøyd med gardinene. Må visst skaffe meg noe bedre å ta bilder med.

Nesten ferdig

Glede.

Det er han
som kiler deg
under føttene
så du ler
i søvne.

Vi som jobber alene

blir veldig glad for besøk.
I går var det bare en.
En eldre herre. Langsom og bedagelig, men renslig og med pene manerer. Ytterst korrekt faktisk, ikke noe sånn innpåsliten og smånevrotisk surring og masing. Vi hadde et hyggelig møte på tegnearket, en liten samtale. Helt rolig satt han bare der og kikket på meg mens han gned seg i hendene, på kjakene, over vingene og de digre øynene. Så krøp han omkring litt, en gang veltet han og jeg måtte hjelpe ham på bena igjen. Til slutt lettet han tungt og forsvant, antagelig et eller annet sted med smuler og syltetøykliss.

I dag fant jeg ham på ryggen i en vinduskarm med bena i været, død. Synd.

Ikke dårlig hva mobilen klarer forresten!

Dette gjør jeg nå

Tegner til søknad til Kulturrådet, billedbok til Victorias tekst. Deilige dager!