Jeg elger

I dag starter elgjakta. Skogene kryr av herrer hund med hund og børse i et urgammelt stammerituale med røtter i steinalderen.

Men jeg elger* meg trøstig ut i grønnsværet likevel, jeg, for høsten er fortsatt mild og gylden.

Elgen er vegetarianer, han beiter på rundt 1000 ulike plantearter i tillegg til løv, bark, kvister og røtter tilsvarende 8 favner ved pr år. Skogens konge, alces alces som er gresk for overlegen, har ingen andre naturlige fiender enn frua fra i går. Og altså herrene med hund som må holde bestanden i sjakk.

I gamle dager trodde folk at elgen sov stående lent inntil stammen på et spesielt tre. Årsaken var de fryktelig lange beina - hadde han først lagt seg ned, var han ikke i stand til å komme seg opp igjen, samme hvordan han bar seg ad. Beste måten da, å fange elg på, var å lete opp et slikt sovetre, hugge det nesten over uten at elgen merket noe og vente på kvelden. Når så elgen kom for å sove og lente seg tungt og søvnig mot trestammen, så tumlet både han og treet over ende og ble liggende, klare til å tas.

Elgen på bildet er fra Encyclopédi ou dictionnaire raisonnés sciences, des arts et des métiers, medio 1700.

*Å elge, -te; -ing ( folk., oftest utt. [ælje] ) 1 bevege seg (i terrenget) som en elg, med lange klyvende skritt 2 ( refl.) oppføre seg utfordrende; stikke seg frem. Sier riksmålsordboken. Altså ikke å egle seg innpå eller å spy som de sier på Toten.