Og reven han sang

Og reven han sang: "Tralalalalala,
livet er herlig og osten er rund.
Syng for meg, kråke!" Men kråka hu sa:
"Ingen kan synge med mat i munn!"

Han er nok smartere, reven enn kråka. Ihvertfall om man skal tro Pøysen. Her gjengitt etter teflonhukommelsen, med forbehold om feil. For osten datt jo ned, ikke sant, da kråka sang. Og moralen er: ikke stol på smiger deg, ikke hør på folk som sleiker deg opp etter ryggen! Eller med Caxton's ord, fra 1484:

"And this fable techeth vs / how men ought not to be glad ne take reioysshynge in the wordes of caytyf folke / ne also to leue flatery ne vaynglory"

Prøysen fikk nok historien fra Æsop som sikkert har fått den fra noen andre. Jeg trodde et øyeblikk det var Asbjørnsen og Moe, tenkte på dette. Bildet er fra Steinhovel fra 1521.

Vår venn kråka

Via Pï fikk jeg dette om vår venn corvus cornix og hans helt uvanlig skarpe intelligens til fugl å være. Morsom forskning! Takk!

Allerede Caius Plinius Secundus beskriver det samme i Naturalis historia, bok 10:14 rundt år år 77:

"If a nut is too hard for a crow to crack with its beak, it will carry the nut into the air and drop it on rocks or roofs until it breaks. The croaking sound of a crow is thought to be unlucky, particularly during its breeding season. Unlike other birds, crows continue to feed their young even after they can fly."



Plinius er fra Medieval Bestiary hvor det fins mer moro om herr Kråke.

Den øverste tegningen er fra Atlas till naturriket efter goda källor sammanställd af C. R. Sundström, läroverksadjunkt, 44 taflor med 644 afbildningar och register Stockholm 1878 (puh), fra det utmerkede Project Runeberg.






Bildet over er fra Il Bestiaroi Barocco Il Libro di Piume eller Fjærboken, laget av overgartneren i Milano Dionisio Minaggio
i 1618. En helt utrolig bok med bilder av 112 fugler og 44 mennesker laget nesten bare av fjær!

Men jeg spør meg: Er herr Kråke smartere enn herr Rev? Fortsettelse må nødvendigvis følge.

Siste om maur, ihvertfall på en stund

Fra den lille damen fikk jeg tilsendt denne tegningen med følgende interessante opplysninger om herr Ørkenmauren, cataglyphis:

"Måtte jo bare finne den berømte maurstien til deg. Blå er "utgående" og gul er "hjem igjen". Legg merke til vinkelen på kroppen og de lange bena. Det er for å unngå overoppheting. Ørkenmaur vandrer på måfå, på kryss og tvers, mange meter bort fra hjemmet sitt for å finne mat. Men når de skal hjem tar de alltid korteste vei. Med kompassceller i øyet og skritteller i hodet har de full kontroll på retning og distanse nemlig. Bedre enn mange pattedyr."

Og jammen fant jeg ikke cataglyphis på You Tube også, der han tasser omkring i ørkensanden i den brennende middagsheten. Og noe annet morsomt om maur, nedskrevet av Isidor av Sevilla i Etymologiae bok 12, 3:9 i det 7. århundre:

"The ant has its name (formica) because it carries bits (freat micas) of grain. It prepairs in summer the food it will need in the winter; at harvest time it picks wheat but not barley. If rain wets its grain it puts it out to dry. It is said that in Ethiopia there are ants shaped like dogs which dig up grain of gold with their feet; they guard this gold so no one can steal it."

Det er hentet fra Medieval Bestiary som jeg ikke tør å låne bilder fra. Men sjekk for eksempel maur-løven. St. Isidor ble forøverig foreslått som skytshelgen for internett i 2003, men nådde ikke opp i avstemningen. Noen som vet hvem vant? Til slutt enda en Æsopfabel, om mauren og flua, i Sir Roger L'Estranges sprogdrakt fra 1692. Rask i replikken er han, maurgutten.

"There happen’d a warm Dispute betwixt an Ant and a Fly. Why, where’s the Honour, or the Pleasure in the World,says the Fly, that I have not my Part in? Are not all Temples and Places open to me? Am I not the Taster to Gods and Princes in all their Sacrifices and Entertainments? Am I not serv’d in Gold and Silver? And is not my Meat and Drink still of the best? And all this, without either Money or Pains? I trample upon Crowns, and kiss what Ladies Lips I please. And what have you now to pretend to all this while? Why, says the Ant, you value your self upon the Access you have to the Altars of the Gods, the Cabinets of Princes, and to all publick Feasts and Collations: And what’s all this but the Access of the Intruder, not of a Guest; for People are so far from liking your Company, that they kill ye as fast as they can catch ye. You are a Plague to ‘em where-ever you come. Your very Breath has Maggots in’t, and for the Kiss you brag of, what is it but the Perfume of the last Dunghill you touch’d upon, once remov’d? For my Part, I live upon what’s my own, and work honestly in the Summer to maintain my self in the Winter; whereas the whole Course of your scandalous Life is only cheating or sharping, one half of the Year, and starving the other. THE MORAL. Here’s an Emblem of Industry, and Luxury, set forth at large; with the sober Advantages, and the scandalous Excesses of the one and of the other."

En litt enklere oversettelse her. Den andre tegningen er "Musca et formica" av ukjent kunstner fra Hieronymus Osius Æsoputgave fra 1574. Flere fabler her.

Dagens tekst, to med maur

I helgen har jeg vært på Bokmessa og lest Nikka for barn. Det er betimelig å gjøre seg en og annen tanke om sitt eget virke. Kanskje hadde det vært lurt å lært litt mer av mauren og ikke bare tulle omkring som en annen gresshoppe?

"Of the Ant and of the sygale.

It is good to purueye hym self in the somer season of suche thynges
wherof he shalle myster and haue nede in wynter season.
As thow mayst see by this present fable
Of the sygalle
whiche in the wynter tyme went and demaunded of the ant somme of her Corne for to ete
And thenne the Ant sayd to the sygall
what hast thow done al the somer last passed
And the sygalle ansuerd
I haue songe
And after sayd the ante to her
Of my corne shalt not thou none haue
And yf thow hast songe alle the somer
daunse now in wynter
And therfore there is one tyme for to doo some labour and werk
And one tyme for to haue rest
For he that werketh not ne doth no good
shal haue ofte at his teeth grete cold and lacke at his nede"

"The Ants and the grasshopper

One bright day in late autumn a family of Ants were bustling about in the warm sunshine, drying out the grain they had stored up during the summer, when a starving Grasshopper, his fiddle under his arm, came up and humbly begged for a bite to eat. "What!" cried the Ants in surprise, "haven't you stored anything away for the winter? What in the world were you doing all last summer?" "I didn't have time to store up any food," whined the Grasshopper; "I was so busy making music that before I knew it the summer was gone." The Ants shrugged their shoulders in disgust."Making music, were you?" they cried. "Very well; now dance!" And they turned their backs on the Grasshopper and went on with their work.There's a time for work and a time for play."

Den øverste illustrasjonen er fra Steinhovel 1501, så er det Caxton's tekst fra 1484, så tekst og tegning fra Milo Winter's Aesop for Children fra 1919, herfra. Er det ikke fantastisk med Æsop, han har noe for enhver situasjon.

Lørdagsgodis 29, kråke

Hoho for en skatt jeg fant mens jeg lette etter kråker! Tre sider av samme sak - språk er vel storartet morsomt! Den første fra The Baby's Own Aesop på vers av W.J. Linton 1887, illustrert av Walter Crane. Så Caxtons versjon fra 1484. Og så Joseph Jacobs' fra 1894, illustrert av Richard Heighway. Lørdagsgodisen er helt nederst.


"How the cunning old Crow got his drink
When 'twas low in the pitcher, just think!
Don't say that he spilled it!
With pebbles he filled it,
Till the water rose up to the brink.
USE YOUR WITS"

"Better is crafte and subtylyte than force
As reherceth to vs this fable
Of a crowe whiche vpon a day came for to drynke oute of a boket
and by cause that she myght not reche to the water
she dyd fyll the boket ful of small stones
in soo moche that the water came vpward
wherof she dranke thenne at her wylle
and playsyre
And therfore hit appiereth wel
that wytte or sapyence is a moche fayr verture For by sapyence or wytte
thow shalt mowe resyste to all faultes".

"A Crow, half-dead with thirst, came upon a Pitcher which had once been full of water; but when the Crow put its beak into the mouth of the Pitcher he found that only very little water was left in it, and that he could not reach far enough down to get at it. He tried, and he tried, but at last had to give up in despair. Then a thought came to him, and he took a pebble and dropped it into the Pitcher. Then he took another pebble and dropped it into the Pitcher. Then he took another pebble and dropped that into the Pitcher. Then he took another pebble and dropped that into the Pitcher. Then he took another pebble and dropped that into the Pitcher. Then he took another pebble and dropped that into the Pitcher. At last, at last, he saw the water mount up near him, and after casting in a few more pebbles he was able to quench his thirst and save his life. Little by little does the trick."

Og til slutt godisen, Sofia Karsson som synger Mikael Wiehes Flickan och kråkan. Den sitter helt fast i hodet mitt. God helg!

Til mauren og bli vis

«Gå til mauren, du late, se på dens strev og bli vis! Enda den ikke har noen høvding, verken oppsynsmann eller herre, sørger den for mat om sommeren og samler inn føde om høsten.» Salomos ordspråk 6, 6-8

Jeg fikk en fryktelig interessant og morsom link om maur fra TED via Pï. De er virkelig forunderlige og fasinerende små kryp!

Og så fant jeg en morsom sak fra Skog og landskap som bekrefter og avkrefter myter om maur- er det for eksempel sant at alle maurtuer ligger mot syd, og er den nå egentlig så smart som Salomo nokså moraliserende påstår?

Tegningen er min fra en natursti for DNT.

Spetter

Spettene er nesten ferdige, fire ganske store akrylbilder som skal henge på Sæteren gård i en liten rød stue hvor man kan overnatte hvis man er medlem av Barnas Turlag på mine kanter.


Det er mye morsomt med spetter. At de liker å hakke hull og hekke i osp og overlater hullet til andre etter bare en sommer. At de har en lang tung kveilet opp inni hodet som de slenger ut når det er mat, nedi en maurtue eller inni en stokk. At hjernen skvalper omkring inni skallen på dem, så de ikke skal få hodeskade av all hakkingen. Og at flere av dem er truet fordi det ikke er gammelskog nok til å finne mat i. Sånne ting.




Mye morsom overtro er det også. For eksempel var svartspetten bakstekjerring og flaggspetten tømmerhogger før Vårherre og St. Peter kom forbi. Grønnspetten varsler snø. Svartspetten regn. Og den kan trolle deg vegvill i skogen. Og ikke gift hvis den første fuglen du møter på Valentinsdagen er en hakkespett, så blir du ikke gift.

Historien om bakstekjerringa fins i Asbjørnsen og Moe og heter Gjertrusdfuglen.

Styrke og vett

Åtte mot en - det er bare SÅ feigt!
Men det viser jo tydelig at bamsen har ti manns styrke, minst.
Det med tolv manns vett er kanskje mer tvilsomt.
Særlig med tanke på alle de gangene han har blitt lurt trill rundt.
Spesielt den gangen med halen.

Bildet er fra et flamsk 1500-talls billedteppe.

Gamalt or Setesdal

"Eg gjekk meg ut'n ottemorgo
sill' vega dei bjønno grå
men riven i blo so beini skjein
me nauo eg heimte kom.
Men eg va kji hell'e i hondo mjuk
eg heva mitt såre mein
eg trædd' onom på mitt lansespjut
som tunga på steikjetein.
Eg enno kjenner 'ass famnetak
kjenner 'ass skarpe klo
me slogest å kvilti ti nona-ti
då eg o' på ryggje vog."

I gamle dager var det ikke uvanlig å ha med seg en fremmelig kone til skogs for å sikre jaktlykken. Er det noe som egser opp bamsen, så er det et havende kvinnfolk. Da kommer han brasende gjennom krattskauen for å rive fosteret ut av mors liv og ale det opp som sitt eget, særlig om det er et guttebarn. Og for jegeren var det bare å ligge klar i buskaset med stusserten sin og vente.

Bjørnejakt var forøvrig ingen spøk. En bamse med ti manns styrke og tolv manns vett er ikke noen smågutt å brytes med. Og om jegeren var så uheldig å bli drept i kampens hete, så måtte han ikke regne med å få graven sin innenfor kirkegårdsmuren. For en som dro på bjørnejakt var å ligne med en selvmorder og slike fikk ikke komme i vigsla jord.

Og for ordens skyld: en stussert er en kort bjørnerifle, verset er fra Setesdal og tresnittet er en kar med "Norwegian Costume" fra "The Second Book of History, Including The Modern History of Europe, Africa, and Asia" England, 1836.

Bamseklassiker

Bamseklassiker: eventyret om Gullhår og de tre bjørnene, her i Arthur Rackham's strek fra Flora Annie Steel's "English Fairy Tales" fra 1918 - akkurat der hvor den bittelille bjørnungen spør med den bittelille stemmen sin hvem som har spist opp all grøten hans.

Den første kjente trykte utgaven skal visstnok være fra Robert Southey's "The Doctor" fra 1837 og den handler slett ikke om noen lyslokket og uskyldige småpike, men om en nokså fæl og nysgjerrig gammel kjerring, hehe...

Sånn kan det gå. Og før og innimellom og etter er det mange andre versjoner, for eksempel denne fra 1958, med ordentlige bjørner og en ustyrtelig søt liten femtitalls-Gullhår.

Og sånn skal det være, eventyr skal forandre seg i tid og rom, vi må ha frimodighet nok til ta dem tilbake og gjøre dem til våre egne,
selv om de er kommet i bok.

Lørdagsgodis 23 Mer elg

Olaus Magnus, den svenske biskopen som på 1500-tallet nedskrev de nordiske folkenes historie, forteller at elgen har en pose med vann hengende under haken. Når elgen jages i vill flukt gjennom skogen med menn og hunder i hælene, varmes dette vannet opp nesten til kokepunktet. Og når han så ikke orker å springe mer, stopper han opp og spruter skoldhett vann utover forfølgerne slik at de kan komme til å bli fryktelig forbrente.

Så er du advart, unge mann! Legg merke til posen.

Tresnitt fra Olaus Magnus "Historia de gentibus septentrionalibus" Roma 1555, tre samer og en hund på jakt etter rein.

Jeg elger

I dag starter elgjakta. Skogene kryr av herrer hund med hund og børse i et urgammelt stammerituale med røtter i steinalderen.

Men jeg elger* meg trøstig ut i grønnsværet likevel, jeg, for høsten er fortsatt mild og gylden.

Elgen er vegetarianer, han beiter på rundt 1000 ulike plantearter i tillegg til løv, bark, kvister og røtter tilsvarende 8 favner ved pr år. Skogens konge, alces alces som er gresk for overlegen, har ingen andre naturlige fiender enn frua fra i går. Og altså herrene med hund som må holde bestanden i sjakk.

I gamle dager trodde folk at elgen sov stående lent inntil stammen på et spesielt tre. Årsaken var de fryktelig lange beina - hadde han først lagt seg ned, var han ikke i stand til å komme seg opp igjen, samme hvordan han bar seg ad. Beste måten da, å fange elg på, var å lete opp et slikt sovetre, hugge det nesten over uten at elgen merket noe og vente på kvelden. Når så elgen kom for å sove og lente seg tungt og søvnig mot trestammen, så tumlet både han og treet over ende og ble liggende, klare til å tas.

Elgen på bildet er fra Encyclopédi ou dictionnaire raisonnés sciences, des arts et des métiers, medio 1700.

*Å elge, -te; -ing ( folk., oftest utt. [ælje] ) 1 bevege seg (i terrenget) som en elg, med lange klyvende skritt 2 ( refl.) oppføre seg utfordrende; stikke seg frem. Sier riksmålsordboken. Altså ikke å egle seg innpå eller å spy som de sier på Toten.

Å gå i hi

Jeg tenker ofte på det om høsten. Å gå i hi.

Hadde vært noe: Spise seg riktig lubben og lekker på sukkerholdig og fettdannende kost uten snev av dårlig samvittighet. Grave seg ned i en forlatt maurtue eller rulle seg sammen under et granskjørt. Sove et halvt års tid uten å tenke på fyringsutgifter, snømåking og ny sofa. Våkne lett fortumlet men uthvilt og slank med solen kilende i ryggskinnet og bikinisesongen nær. Oppdage at du hadde født og ammet opptil flere unger mens du lå der og purket og prompet i vinterhiet ditt. Hadde vært noe, det!

Nå er fru Bjørn lagd atskillig smartere enn meg for et sånt liv. For eksempel kan hun sette ned kroppstemperatur og hjerterytme, hun kan forsinke svangerskapet og resirkulere tisset sitt og taper nesten ikke noe muskelmasse, bare 20-25 %. Mens jeg ville tapt 80-90 % på et halvår i hi og blitt alvorlig benskjør.

Lurer på hva hun drømmer om hele vinteren, fru Bjørn. Mest om mat. Eller om ingenting. Hun går jo glipp av mye. Julen for eksempel. Kanskje ikke noe å trakte etter likevel.

Bamsen på bildet er en Ursus arctos fra "La Ménagerie du Muséum National d'Histoire Naturelle" Paris tidlig 1800-tall.