"Ei krafsekjærring - det var et klokt og flinkt fruentimmer med gode hender og godt rykte som liksom krafsa ongen ut."
Hun hadde mange navn, krafsekjerringa - nærkone, hjelpekvinne, linnmor, ljosmor, stråmor - eller altså jordmor.
Her demonstrerer vi "fødselshjælp ifra den tia da jordmødrene var opplært utav presteskabet for å lette overgangen tel det hinsidige, føre det kom lov om jordmødre i hvert amt i 1810."
Øverst veies det salt, dernest slippes den fødende fra en viss høyde og endelig rystes hun opp ned. Publikum sperrer øynene opp selvfølgelig. Og litt overdrevet er det jo, men ikke altfor langt fra sannheten. Fortsettelse følger.
Bilder fra "Om helsa holder" med Søstrene på Værket. Foto Pål Storrusten.
3 kommentarer:
Har sans for den formen for fødselshjelp! I hvert fall når jeg tenker på den horisontale stillinga jeg hadde ved første fødsel, og som ikke første noe vei -
Enig! Jeg ble også strakt ut, nærmest tvangsmedisinert og så spent fast, utrolig skuffet og lei meg og overkjørt, følte at de tok fra meg hele fødselen min, særlig den første. Litt bedre med den andre, men jeg syns ikke det var ordentlig min fødsel, det heller. Jeg har fortsatt en slags sorg for fødslene mine, tror jeg. Og vil tro det er ganske mange som har det på samme måte.
Det hørtes ikke godt ut, nei. Det er sjelsettende opplevelser disse fødslene våre. Min andre fødsel var planlagt keisersnitt, og det var en veldig fin og god opplevelse. Jeg trengte det for å "kommer over" min første fødselsopplevelse.
Legg inn en kommentar