Lørdagsgodis 28, toil and trouble

Double, double, toil and trouble! Tre heksescener fra Shakespear's Macbeth: Åpningsscenen fra Orson Wells' film fra 1948, fra Polanskis fra 1971 og fra en Tv-innspilling med Nicol Williamson fra 1983. Veldig forskjellige. Tror kanskje jeg liker den første best, det vidunderlige språket!

Bildet er fra tittelbladet til Ulricus Molitoris verk "De Lamiis et phitonicis mulieribus" fra ca. 1498, en konkurrent til Kramer og Sprengers berømte håndbok i hekseforfølgelse fra 1487 "Malleus Maleficarum" - Heksehammeren. Og for ordens skyld, teksten fra 1. scene, 4. akt:

"FIRST WITCH.
Round about the cauldron go;
In the poison'd entrails throw.--
Toad, that under cold stone,
Days and nights has thirty-one
Swelter'd venom sleeping got,
Boil thou first i' the charmed pot!

ALL.
Double, double, toil and trouble;
Fire, burn; and cauldron, bubble.

SECOND WITCH.
Fillet of a fenny snake,
In the cauldron boil and bake;
Eye of newt, and toe of frog,
Wool of bat, and tongue of dog,
Adder's fork, and blind-worm's sting,
Lizard's leg, and howlet's wing,--
For a charm of powerful trouble,
Like a hell-broth boil and bubble.

ALL.
Double, double, toil and trouble;
Fire, burn; and cauldron, bubble.

THIRD WITCH.
Scale of dragon, tooth of wolf,
Witch's mummy, maw and gulf
Of the ravin'd salt-sea shark,
Root of hemlock digg'd i' the dark,
Liver of blaspheming Jew,
Gall of goat, and slips of yew
Sliver'd in the moon's eclipse,
Nose of Turk, and Tartar's lips,
Finger of birth-strangl'd babe
Ditch-deliver'd by a drab,--
Make the gruel thick and slab:
Add thereto a tiger's chaudron,
For the ingredients of our cauldron.

ALL.
Double, double, toil and trouble;
Fire, burn; and cauldron, bubble."

GOD HELG!

Et hundeliv

Nyoperert hund. Med lampeskjerm på hue og t-skjorte på rumpa. Dårlig dag. Lille venn, skulle hatt et kjerringråd eller to til deg.

Kjerringråd

"Kamferbrennevin" påstår Søstrene på Værket, "det hjalp mot det meste, både fødsel og amputasjon, tannpine og kolera, farang, krimsjuka og kjærlighetssorg, utvortes og innvortes og je veit itte hva."

Jeg har levd med søster Karine Mosedotten i 15 år, så det hender jeg er nødt til å sjekke fakta, om det er rett og riktig det vi påstår eller bare noe jeg har funnet på selv.

Jeg husker kamfer fra jeg var liten, en liten flaske med noe brunt som luktet sterkt og rart, men ikke vondt. Vi fikk en dråpe på en sukkerbit eller litt på en klut på brystet mot forkjølelse. Og så kamferdrops, selvfølgelig, fra en pose i mormors veske.

Men kamfer kan altså brukes til mye mer, bortimot "det meste" faktisk - og kanskje særlig om du fikk det i brennevin:

"... betennelseshemmende, smertestillende, antiseptisk, virushemmende, bakteriehemmende, urindrivende, slimløsende, stimulerende, hudirriterende, kløestillende, sirkulasjonsfremmende, svettedrivende, insektavskrekkende og immunstyrkende, stimulerer sentralnervesystemet, men for høye doser virker narkotisk ... revmatiske smerter, muskelsmerter, leddbetennelser, nervesmerter, feber, influensa, forkjølelse, forkjølelsessår, frostknuter, hoste, bronkitt, bakterieinfeksjoner, hjertesykdommer, uregelmessig hjerterytme, kløe, diaré og hemoroider."

Atskillige uønskede bivirkninger kunne imidlertid medfølge:

"oppkast, hjertebank, kramper, delirium, hallusinasjoner og død."

Her en legerapport fra 1935. Så vet man det. Og er glad man lever nå.

PS: I 1814 skal Erik Andreas Colban, "Provst i Lofoden og Vesteraalen, Sogneprest i Vaagen og Medlem af det Kongl. Norske Videnskabers-Selskab i Trondhjem" visstnok ha prøvd å overbevise folk i Kabelvåg om at det beste agn til skreifiske er godt stekte rognkaker dyppet i kamferbrennevin. De gjenstridige og egenrådige nordlendingene skal ha foretrukket å spise rognkakene og drikke brennevinet selv, og latt skreien nøye seg med mindre velsmakende agn.

PPS: Og ved siden av meg ligger en nyoperert hund og piper og jeg har hverken kamferbrennevin eller noe annet å hjelpe henne med akkurat nå. Uhu!

Om helsa holder

I dag skal vi ut med doktorveska vår.
Vi skal kåsere om folkehelsa gjennom 400 år, en forestilling vi lagde til jubileet i 2003 og fortsatt spiller nå og da - og alltid med samme forundring og forskrekkelse
og forferdelse over hvor ille det var før i tia.

"I 1603" sier Hanna i Haugen. " Da var det jo at hans Majestet salig kong Christian Kvart, i sin store faderlige omsorg for sine undersåtters ve og vel, fikk ansatt den første offentlige doktoren i Norge, Villadius Adamius Nielsen udi Bergen by."

"Nei men det var da itte faderlig omsorg, kan du vel skjønne!" sier Karine Mosedotten. "Det var da for atte denna fæle pestilensen itte sku ta livet ta alle skattebetalera hasses."

Og så er vi i gang, med pest og småpocker, kolera og tæring, med demonstrasjon av inokulering, hjemmesydde kopper og blodigler, fødsels- akrobatikk, en reivonge og et lite råd for kjærligheta.


Og her sitter jeg og tuller på bloggen istedenfor å pugge manus.
Til arbeid! Straks!


Pestlegen er et stikk fra 1656, Dr. Schnabel Rom, slik han var påkledd ved sykebesøk, for å unngå smitte, selvfølgelig, med lang tykk frakk, hatt og hansker, maske med et nebb fyllt med velduftende urter og en pinne visstnok til å ta pulsen med. Og så er det vi "Søstrene på Verket".

Spetter

Spettene er nesten ferdige, fire ganske store akrylbilder som skal henge på Sæteren gård i en liten rød stue hvor man kan overnatte hvis man er medlem av Barnas Turlag på mine kanter.


Det er mye morsomt med spetter. At de liker å hakke hull og hekke i osp og overlater hullet til andre etter bare en sommer. At de har en lang tung kveilet opp inni hodet som de slenger ut når det er mat, nedi en maurtue eller inni en stokk. At hjernen skvalper omkring inni skallen på dem, så de ikke skal få hodeskade av all hakkingen. Og at flere av dem er truet fordi det ikke er gammelskog nok til å finne mat i. Sånne ting.




Mye morsom overtro er det også. For eksempel var svartspetten bakstekjerring og flaggspetten tømmerhogger før Vårherre og St. Peter kom forbi. Grønnspetten varsler snø. Svartspetten regn. Og den kan trolle deg vegvill i skogen. Og ikke gift hvis den første fuglen du møter på Valentinsdagen er en hakkespett, så blir du ikke gift.

Historien om bakstekjerringa fins i Asbjørnsen og Moe og heter Gjertrusdfuglen.

Ønskesnø for fanteri

Uh! Den ligger her fortsatt. Jeg trodde den skulle vært vekk. Men den er kram. Ønskesnø for fanteri og snøballkasting - åpenbart en yndet aktivitet også før i tiden.

Først er det fanteri fra Amerika for hundre år siden eller så fra tegneserien Buster Brown, tegnet av alle moderne tegneseriens far Richard Felton Outcault.










Det neste er fra England i 1854 hvor aksjemeglerne i Liverpool er ute med de høye hattene sine og lufter seg etter en hard dag på jobben. Litografi John R Isaacs.



Så fra Skandinavia og 1500-tall: Gutta boys herjer i snøen - utelaget angriper borgen og to av dem kryper inn men møter sterk motstand fra de tre inni mens fire til ligger på lur for å komme innelaget til unnsetning. Kan man kanskje kalle Olaus Magnus en slags tidlig serietegner?


Til slutt Italia og snøballkasting på 1400-tallet, kan det være herskapet til Castello Buonconsiglio tro, biskopen er kanskje herren i rødt, som forlyster seg i sine vakre men særdeles upraktiske rober for slik aktivitet? Det må jo komme uhorvelig mye snø inn i ermene? Kanskje kastingen bare er et påskudd for å male ermer? Detalj av freske av den bøhmiske Mester Venceslao.

Snø!

Snø. Bakken hvit, takene, trærne, veiene. Jeg har bare sett på den, på avstand, gjennom vinduet, lett hutrende. Det er for tidlig. Men vakkert. Og imorgen er den vekk igjen.

Bildet over er snøkrystaller slik Olaus Magnus laget dem rundt 1550, fra "Historia de gentibus septentrionalibus" 1555. Det under er slik de faktisk er, fotografert av The Snowflake Man - Wilson Bentley i 1902. Litt mer om Bentley og flere av bildene hans.

Lørdagsgodis 27

Fryktelig surt og blåsete i dag. Høsten er her, han herjer rundt hushjørnene og river blader av trærne, skvetter vann overalt og varsler vinter, verre vær er i vente.

Derfor denne lille filmen om Jack Frost laget i 1934 av Ub Iwerks - den egentlige pappaen til Mikke Mus - og en film til fra 1929. Gjett hvem som eier stemmen til Mikke.

Nå går jeg og fyrer i peisen. God helg!

Lørdagsgodis 26

Kalifens by * Demonen * Haremet

Tre små klipp fra verdens eldste bevarte animerte langfilm: "Die Abenteuer des Prinzen Achmeds" laget i 1926 av Lotte Reiniger (1899-1981). Mer om henne her, historien filmen er basert på, som selvfølgelig er herfra, og hva hun ble inspirert av. Og en utrolig sjarmerende og instruktiv liten film hvor vi ser hvordan hun arbeidet.

Selma i Drammen

Kjempehyggelig boklansering i Drammensbiblioteket
på lørdag, med opplesning og prat og saft og boller,
en skikkelig bokbursdag var det.

Og i Drammens Tidende.

Bildet har John tatt.
Hu - jeg ser ut som en gammel skurefille.
Men ungene koste seg.

Lørdagsgodis 25

En bitte liten en, før jeg raser avgårde til boklansering i Drammen.
Ikke med denne desverre. Jeg tar toget.
Men med desto bedre samvittighet.
God helg!

Styrke og vett

Åtte mot en - det er bare SÅ feigt!
Men det viser jo tydelig at bamsen har ti manns styrke, minst.
Det med tolv manns vett er kanskje mer tvilsomt.
Særlig med tanke på alle de gangene han har blitt lurt trill rundt.
Spesielt den gangen med halen.

Bildet er fra et flamsk 1500-talls billedteppe.

Gamalt or Setesdal

"Eg gjekk meg ut'n ottemorgo
sill' vega dei bjønno grå
men riven i blo so beini skjein
me nauo eg heimte kom.
Men eg va kji hell'e i hondo mjuk
eg heva mitt såre mein
eg trædd' onom på mitt lansespjut
som tunga på steikjetein.
Eg enno kjenner 'ass famnetak
kjenner 'ass skarpe klo
me slogest å kvilti ti nona-ti
då eg o' på ryggje vog."

I gamle dager var det ikke uvanlig å ha med seg en fremmelig kone til skogs for å sikre jaktlykken. Er det noe som egser opp bamsen, så er det et havende kvinnfolk. Da kommer han brasende gjennom krattskauen for å rive fosteret ut av mors liv og ale det opp som sitt eget, særlig om det er et guttebarn. Og for jegeren var det bare å ligge klar i buskaset med stusserten sin og vente.

Bjørnejakt var forøvrig ingen spøk. En bamse med ti manns styrke og tolv manns vett er ikke noen smågutt å brytes med. Og om jegeren var så uheldig å bli drept i kampens hete, så måtte han ikke regne med å få graven sin innenfor kirkegårdsmuren. For en som dro på bjørnejakt var å ligne med en selvmorder og slike fikk ikke komme i vigsla jord.

Og for ordens skyld: en stussert er en kort bjørnerifle, verset er fra Setesdal og tresnittet er en kar med "Norwegian Costume" fra "The Second Book of History, Including The Modern History of Europe, Africa, and Asia" England, 1836.

Bamseklassiker

Bamseklassiker: eventyret om Gullhår og de tre bjørnene, her i Arthur Rackham's strek fra Flora Annie Steel's "English Fairy Tales" fra 1918 - akkurat der hvor den bittelille bjørnungen spør med den bittelille stemmen sin hvem som har spist opp all grøten hans.

Den første kjente trykte utgaven skal visstnok være fra Robert Southey's "The Doctor" fra 1837 og den handler slett ikke om noen lyslokket og uskyldige småpike, men om en nokså fæl og nysgjerrig gammel kjerring, hehe...

Sånn kan det gå. Og før og innimellom og etter er det mange andre versjoner, for eksempel denne fra 1958, med ordentlige bjørner og en ustyrtelig søt liten femtitalls-Gullhår.

Og sånn skal det være, eventyr skal forandre seg i tid og rom, vi må ha frimodighet nok til ta dem tilbake og gjøre dem til våre egne,
selv om de er kommet i bok.

Lørdagsgodis 24

Le lørdagsgodis:

"End of Ze World".

Til inspirasjon
i den daglige kampen
for et enklere liv.

Til å gråte av egentlig
som situasjonen er.
Men jeg lo nå likevel.

Og nå drar jeg på IKEA.
Hm...

God helg til alle!