torsdag 25. september 2008

Jeg elger




























I dag starter elgjakta. Skogene kryr av herrer hund med hund og børse i et urgammelt stammerituale med røtter i steinalderen.

Men jeg elger* meg trøstig ut i grønnsværet likevel, jeg, for høsten er fortsatt mild og gylden.

Elgen er vegetarianer, han beiter på rundt 1000 ulike plantearter i tillegg til løv, bark, kvister og røtter tilsvarende 8 favner ved pr år. Skogens konge, alces alces som er gresk for overlegen, har ingen andre naturlige fiender enn frua fra i går. Og altså herrene med hund som må holde bestanden i sjakk.

I gamle dager trodde folk at elgen sov stående lent inntil stammen på et spesielt tre. Årsaken var de fryktelig lange beina - hadde han først lagt seg ned, var han ikke i stand til å komme seg opp igjen, samme hvordan han bar seg ad. Beste måten da, å fange elg på, var å lete opp et slikt sovetre, hugge det nesten over uten at elgen merket noe og vente på kvelden. Når så elgen kom for å sove og lente seg tungt og søvnig mot trestammen, så tumlet både han og treet over ende og ble liggende, klare til å tas.

Elgen på bildet er fra Encyclopédi ou dictionnaire raisonnés sciences, des arts et des métiers, medio 1700.


*Å elge, -te; -ing ( folk., oftest utt. [ælje] ) 1 bevege seg (i terrenget) som en elg, med lange klyvende skritt 2 ( refl.) oppføre seg utfordrende; stikke seg frem. Sier riksmålsordboken. Altså ikke å egle seg innpå eller å spy som de sier på Toten.

3 kommentarer:

Pia Appelquist sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Pia Appelquist sa...

Pröver igen....foretog en fejl manipulation og fik slettet min besked...

Jeg traf engang en norsk buddist som havde tilbragt et langt öjeblik ved siden af en elg mens han spisye sin niste (og elgen sin... :-) )

Ragnhild Gjerstad sa...

Elger er majestetiske dyr. De bærer så stor ro. De har kanskje mer til felles, buddhister og elger, enn maten, hehe.

Jeg har også møtt en elg, for mange år siden, på en øde skogsvei lengst nord i Sverige, sent i november.

Han hadde løpt på bilen vår (den gamle Beljash-brødbilen, husker du den?) og greide ikke å komme seg videre i snøfonnene. Erik D. og jeg sto sammen med ham i vinternatten og ventet på lensmannen. Jeg husker enda de store, redde øynene hans, hvordan han strevde for å komme seg opp, hvor fryktelig trist det var og at jeg prøvde å si unnskyld.

Så kom det en usentimental svenske med børse i bilen, og det var det.