24. desember Julaften

"Je feirer jula med søstera mi Hanna i Haugen." sier Karine Mosedotten "Først ska vi oppi stampen etter tur og så er det å benke seg i reinskurt stue med allslags herligheter på bordet utav søtt og salt og ferskt og fett, med alle sju slaga og en ørende liten sup ta det sterke. Det er gammal skikk her på Bæromskanten at alle som kan stå på egne bein på Julekvelden, de ska ha en dram. No ekstra ska det væra, både tel folk og fe og veslekaren på låven. Han ska få graut med svært smørøye åsså en skvett øl. Klokka fem når vi hører det ringer ifra kjærka smeller vi salutt med ei oppblåst svineblære mellem to vedskier. Og så er det julefred og henda i fanget helt tel'n Sante Knut ringer jula ut."

Og jeg? Ferier med mann og sønner, hund og en halv katt. Vi har ikke sju slag eller svineblære, men en ørende liten dram får vi nok. Og julefred. Formiddagen er velsignet rolig og vakkert vinterhvit. Alt er i rute.

Med ønske om en fredelig, gledelig jul!

23. desember 4. søndag

Lille julaften. 4. søndag i advent, Svartsøndag, Skittensøndag, Slitegammalt, da man gikk til kirke med skitne og fillete klær.

Minnedag for biskop Thorlak Thorhaldsson fra Skålholt på Island er det også - Thorlaci episcopi et confessoris, Torlaksmesss, Tallaksmess eller Tollesmess. Sjursmess, Skoltesøndag og Kakukvelden kaltes dagen også.

Og Vaskarnotti, den dagen man spadde og skrapte og sopte fram stua, den årlige storrengjøringen av gulv, vegger, tak og inventar - en rituell renselse med religiøst innhold og ikke noe lite prosjekt i ei stue med åpent ildsted.

Jeg har ikke fått vasket stua mi, enda jeg har allverdens moderne vaskeremedier å hjelpe meg med. Jeg kjenner på kjerringarven og kjerringrøttene mine, gufs av kjerringsurhet og kjerringangst - Det blir ikke ferdig! Det blir ikke riktig! Det kommer ikke til å gå godt! - en slags eldgammel irrasjonell urangst i midtvintersmørket, for fremtiden og for familiens ve og vel, en slags avmakt, overlevert gjennom generasjoner av hustruer og mødre før meg - Det må bli ferdig! Riktig! Gå godt! - Ihvertfall må jeg gjøre så godt jeg kan!

Og alternativet?

22. desember Solsnu

"Paa Solehvervsdagen maa ingen foretage noget Arbeide, hvorved noget dreies omkring". Ingen kringgang må man foreta seg, ikke røre i gryte, vri om nøkkel i lås, kjevle, sentrifuge, strikke på rundpinne, kjøre bil.

Best er det å sitte med hendene i fanget, med pus i fanget, for ellers vil kanskje ikke sol snu.

Etter almanakken snudde den mens jeg sov, kl. 6.08. Ikke godt å vite, for her er dagen grå med et ørlite hvitt dryss. Mildere er det også. Vakkert, men pus vil inn. Jeg stoler på almanakken, ellers blir jeg en sånn kjerring som jula kommer på, og det brått.

Husj pus, ut med seg!

21. desember Tomasmess

Den korteste dagen i året, snaue fem timer er solen fremme på mine kanter. Og den lengste natten, vintersolverv, solsnu og begynnelsen på norrøn jol.
Thome apostoli - apostelen Thomas tvileren - til minne. Dagen ble også kalt Tomas brygger, Tomas med bøtten Tomas fullbøtte, (eller er det fyllebøtte tro?), for da gikk man gardimellom og prøvesmakte hverandres julebrygg, juleskoka, en skikkelig fyllekule, for ølet skulle være sterkt.

"Han brygger sterkt øl, han Ola i garden.
Det romler i magen som toreslått,
det braker i broki som børseskått."

Som bestefar pleide å si. Og så kommer kakelinna, lefsetøyren, mildværet vi får på grunn av varmen fra alle bakerovnene. Visstnok er det ikke spådd milvær før mandag. Vi får se.

20. desember

Det nærmer seg jol.

19. desember

Vokt dere for Åsgårdsreia! Den er ute nå, farer gårdimellom og over himmelvelvingen nattestider rundt jul, røver med seg folk og fe, setter hus på ende og forsyner seg av øltønna. Skulle du være så uheldig å støte på den, se til at du er et rettskaffent menneske og følg forøverig presten Andreas Fayes anbefaling fra "Norske Sagn" 1833. Har du i tillegg sølv, stål og salmebok på innerlomma, så skulle du være trygg.

"Det retskafne Menneske, der er saa forsiktig enten at kaste sig næsegrus eller og paa Ryggen og slaae Armene ud, saa at det bliver Korsets Tegn, har intet andet at befrygte, end at enhver af selskabet spytter paa ham. Naar hele Færden er forbi, saa spytter man igjen; thi ellers kan man let faa Skade deraf."

Nå er det noe skikkelig faenskap som skjer her, jeg får ikke til en eneste kobling! Dere må google selv. Maleriet er Peder Nicolai Arbos "Aasgaardsreien" fra 1872.

18. desember

Sykemelding suger. Særlig for næringsdrivende som ikke har sørget for å forsikre seg. Men jeg lider ingen nød. Snart er det jul. Og hvem kan klage når vinteren ser sånn ut?

Jeg røres alltid av Ingeborg Refling Hagens "FATTIG-JUL".
Hvem kan vel klage?

FATTIG-JUL
Fattig jul har jeg aldri hatt
for ser du, vårt tre rakk til taket.
De fattige hadde en liten topp
eller et lys i en stake.

Fattig jul er noe skittent grått
hvor ongene ikke fikk bade.
Vi dukket i stampen en etter en
og kleddes i julegaver.

Fattig jul var ei nedklemt seng
hvor halmsekken ikke var skiftet.
Vi lå på en trone av årets halm
og drømte at aksene glitret.

Fattig jul kom på sokkelapp
så frossen i tynnslitt kjole.
Vi hadde "nytt" og "oppattsydd"
og linduk på julebordet.

Fattig jul har jeg aldri kjent
for mor hadde alladinsgaven
og henne tjente den mektige ånd
som henter juveler fra haven.

Anton og Matja var med oss til kvelds
og ringen vart vid omkring treet.
Fattig jul har jeg aldri kjent.
Den stanset nok utenfor leet.

17. desember

Mormors kokebøker. Håndskrevne. Velbrukte. Fillete og fulle av flekker. Ikke så lett å tyde mormors kråketær. Her er oppskrifter på Falske Berlinerkranser fra Allers nr. 49 - 1940, Vafler af Fiskemel, Krumkaker med poteter, Krokan af havregryn og Marsipan af potet. Krigsjul, krisejul. Til ettertanke.

MARSIPAN
100 gr poteter
25 gr usaltet fett
1/2 kg melis
mandeldraaper

poteterne maa ikke koke for lenge - males flere ganger saa de blir seige - bland saa det smeltete fett - saa den sigtete melis - først blir massen løs - men den faar en konsistens som marsipan naar alt sukketet kommer i - pakk massen ind i smørpapir - og la den ligge kalt før den trilles ut

16. desember 3. søndag

Denne oppskriften ser vel bra ut?
Fra Fru Henriette Schønberg Erkens "STORE KOKEBOK for større og mindre husholdninger med illustrasjoner, anden forøkede utgave, Kristiania 1916."

FATTIGMANNSBAKKELSE I.
1/2 l. kremfløte
250 gr. sukker
30 eggeblommer
ca. 2 kg. hvetemel
1 rødvinsglas konjak
1 teskje kardemomme
1 teskje revet sitronskal

Eggeblommerne slaaes med sukkeret 1/2 time, tilseættes den stivpiskede fløte, konjakken og krydderierne, samt det sigtede hveetemel.
NB. Vær forsiktig med melet, ha ikke for meget i ad gangen, det er bedst at ha saa litet som mulig. Av de 2 kg. mel bør man ha nok til utkjevlingen ogsaa.
Deigen kjevles tyndt ut - ikke for store lever ad gangen -, uttrinses og kokes pent lysegule ismult. Ca. 2 kg. smult vil gaa med til denne portion. Læg kakerne op på flatbrødlever, trækpapir eller rent høi.
Disse kaker er dyre, men fine og skiøre; den, som vil, kan ta indtil 10 hviter med; billigere blir de, men langtfra saa gode.
NB. Deigen bør sættes aftenen før utkjevlingen.

Tørkerull og piskemaskin er for pingler - lykke til!

PS: Beklager bildet - intensjonen var god, men mobilen har definitivt sine begrensninger...

15. desember

TING VI HELST IKKE VIL VITE 2
I Akershus antas hver person å julehandle for kr. 10.000,- og et veldig stort kjøpesenter nær meg regner med å omsette for 400 millioner kroner i desember. Mens temperaturen stiger og regnskogen dør.

14. desember

Nå begynner de virkelige juleforberedelsene.
Brygging, baking og vasking.
Her er minus 11 grader iskaldt.
Jeg drømmer om å ligge i hi.

13. desember Lucie virginis

KARINE MOSEDOTTEN OM LUSSIMESSE:

"Helst ska det væra ei ung og fager jomfru, kledd i kvitt med lys i henda som ska gå rundt alle hus, stoppe på alle hjørner og inn tel alle dyr og lesa på vers mot trollpakk og styggedom. Je er itte nogen jomfru akkurat, men je tar nå over meg et laken og så går je rundt og leser på detta verset:"

"Lussinotte lange
intet være bange.
Ku og hest og svin og geit
blive barsk og trinn og feit.
Hellig moder, gode Christ
fri fra døds og djevels list.
Intet være bange

Lussinotte lange."

Med ønske om en god dag, og spesielt til alle dere, nei oss, som aldri fikk være Lucia eller prinsesse eller Jomfru Maria men måtte nøye oss med å være for eksempel sau.

12. desember Lussi langnatt

I gamle gikk Lussi Langnatt for å være årets aller lengste og farligste og mørkeste natt. Så lang var den, sier presten Wille fra Seljord i 1786, at "Koen maa bide tre Gange i Baandet av Sult". Så lang var den at husdyrene fikk ekstra mat og kua klaget på båsen: "Lusi notti lange." "Ho er som tvo" svarte væren og gjeita svor: "Fan' fare at ho er!" Helst bør man i denne natt holde seg innendørs med hendene knept i fanget og korstegn over døra.

"Men om du itte har kjærest" sier Karine Mosedotten, "da kan du på Lussi Langnatt stå foran speilen med et tent lys i hver hand og fremsige følgende: Lucia den blide skal fly mig at vide hvis Navn jeg skal bære, hvis Dug jeg skal brede, hvis Seng jeg skal rede, hvis Barn jeg skal bære, hvis Arm jeg skal sove i. Da skimter du kanskje en person i speilen sammens med deg, og han er det du får tel ektemann."

ADVARSEL: Jeg husker speilet i den mørke gangen i mormors hus, et stort høyt brunt speil ved foten av den mørke bratte trappen opp til mørket i annen etasje og min overtroiske lille mormor som advarte oss på mildt Stavangersk: Foran speil må man ikke stå for lenge, sa mormor. Ikke speile seg for mye, ikke henfalle til forfengelighet! For da kan den onde selv vise seg i speilet!

Og jeg - som selvsagt ikke tror på sånt - jeg skjelver fortsatt litt i buksene ved speil om natten og speiler meg aldri skamløst lenge i dagslys. Hm... Er spent på om disse koblingene virker.

PS: Har du løst hinmannen, er det bare en ting å gjøre: sett ham i arbeid. (Hilsen til Lofoten!)

11. desember

"Nå nærmer'e seg Lussinatta, med hele Lussireia farendes gjennom lufta, fullt opp ta trollkjerringer i flokk og følje, Lisle-Ståli, Store-Ståli, Ståli Knapen, Tromli Harabakke, Sissil og Surril og Hekletryne og Botill og je veit itte hva, og først er'e Lussi, den verste ta alle. Lussi, det er etter Styggen sjøl det, Lucifer.

Er'u midt i bakinga da, så skriker hu tel deg nerigjennom skorsteinspipa: "Itte brygge! Itte bake! Itte store elden hava!" Og slutter'u itte da, så slår hu leiven i tu, hella i sju og bakstetrauet i femten beter!"

Det drar seg til. Jeg føler seg fanget i et eldgammelt kjerringrituale som har mistet mening. Litt som hun Vidar Sandbeck sang om:

"Og kjerrringa hopper i serken sin
og kaster seg rundt som en virvelvind,
for nå er det lemmer og liv om å gjøra
med påsken og pinsen og jula for døra.
Ho fær over golvet så fort ho vinn
med pompen i været og knea inn
for den som vil ligge litt føre sin neste,
den kan itte sovå når sola rinn.
Men ti'a er så altfor knapp, kan hende
kjem ho for sent, for sent tel livets ende."

10. desember

TING VI HELST IKKE VIL VITE
I Norge kommer vi trolig til å handle for 45 milliarder kroner i løpet av desember. I verden er det over 80 land som har BNP lavere enn 45 milliarder kroner.

"Hysj!" sier Karine Mosedotten. "Du har itte tia tel slikt tull nå like føre Lussinatta. Få færi grovarbe du, ellers er'e itte godt å sea å som kan skje ta uløkker og frøkteligheter!"

Men Mosedotten, jeg som verken slakter, støper lys, tresker eller spinner, jeg har da ikke noe grovarbeid å gjøre? Mosedotten myser på malingsspannene som breier seg på stuegulvet, listene jeg har liggende, uskrevne julekort, alt ugjort. Jaja, jeg får gi meg da. Fortsettelse følger.

For ordens skyld: denne dagen som er til minne om Judith.

9. desember 2. søndag Annadagen

I 1436 bestemte biskop Aslak Bolt at 9. desember skulle være minnedag for Anna, Marias mor - Anna matris Maria, her med datter og barnebarn på armen.

På Annadagen tok man hvitvasken.
Jeg sender vaskemaskinen min varme tanker i dag, glad jeg slipper å hugge sage kløyve stable tørke bære ved tenne opp i grua bære koke vann slakte svin koke lut låg såpe koke banke gnukke gni skrubbe vaske klær i glovarmt vann skylle klær i iskaldt vann før de henges på snor.

Dagen ble også kalt Anna pissihose (respektløst, spør du meg), for på denne dag kan det ventes store mengder regn. Hos meg er det et tynt vakkert melisdryss på bakken. Det lover godt, men man vet jo aldri.

8. desember Vår frue ventedør

Dette er dagen Jomfru Maria skal ha blitt unnfanget, ubesmittet og uten arvesynd. Marias unnfangelsesdag, Conseptio Mariae. Her er mor Anna med Jomfruen i magen.

Vår frue ventedør kalles dagen fordi man mente Maria hadde regnet feil med hensyn til tidspunketet for fødselen. (Fort gjort, det vet jeg av egen erfaring). Om man er havende og i lykkelige omstendigheter, kan man på denne dag be Jomfruen om hjelp.

Dette var også dagen for baking av skuebrød: bakt av vann og mel uten gjær, dekorert med symboler på vekst og grøde eller et solhjul, skulle ikke spises, bare ligge til pynt på bordet i julen og samle magisk kraft. Så ble det gjemt til våronna og sådd ut sammen med såkornet for å sikre god avling.

Googler man skuebrød får man 4430 treff, men nesten ingen (så langt jeg orket å sjekke) handler om såkorn og god grøde. Skuebrød har helt klart fått en annen betydning. Det smaker ikke godt og er noe vi helst ikke vil ha. Dere får derfor oppskrift på speltbrød, verken vakkert eller magisk, men veldig godt.

KALDHEVET SPELTBRØD
Grunnoppskriften sier 50 g fersk gjær, 1 ss honning, 1 ss salt, 5 dl kaldt vann, ca 12 dl speltmel, en skvett rapsolje til bollen. Jeg bruker ofte 7.5 dl vann, slomser oppi mer mel og små havregryn, et par voksne never kanskje, eller enda bedre, en god porsjon gammel havregrøt. Deigen settes kaldt om natten. Den kommer til å bli minst dobbelt så stor. Om morgenen vrir du deigen til et brød, omtrent som en tykk og lykkelig kålmark, legger det på plate og etterhever en halvtimes tid mens du går i dusjen. Stek på 250 grader midt i ovnen, slå av varmen etter 20 minutter og la det kose seg på ettervarmen i 15 minutter til. Vel bekomme!

7. desember

Om jeg har truffet nissen? Klart det!
I mormors og morfars hus med den mørke gangen, den mørke trappen, den mørke kjelleren, de store, store stuene med mørke møbler, mørke kroker og høye svarte ovner med små vinduer i dørene sin hvor man så ild, og mormor som leste Grimm mens vi krøp sammen i sofaen i skrekkblandet fryd.

Og når mor sang, den gamle nissen satt så trist på låven julekveld, de glemmer meg nok nå som sist og spiser grøten selv, og søsteren min gråt og det var så vidunderlig trist og sørgmodig. Man kjenner seg jo godt igjen, ikke sant - de glemmer meg nok, de spiser alt.

Og på fjellet, i fjøset til Kristine, kulyder og krasling i tussmørket. Eller når man måtte et ærend over gården, alene og sent på kveld - var det ikke noe der? En lyd? En skygge? En liten tass? Hu, fort inn! Nissen!

For nissen handler ikke om hva som er "sant" eller "riktig". Ikke om hva man ser. Nissen handler om hva man IKKE ser. Om hva som føles viktig.

Margrethe Munthe: "Nissens julekveld"
(Verdens sørgeligste julesang, melodi "I østen stiger solen opp")

Den gamle nissen satt så trist på låven julekveld.
"De glemmer meg nok nå som sist og spiser grøten selv.

Hvor ble hun gamle Guri av, hun var så snild og blid.
Hun alltid julegrøt meg ga, men nå er det forbi.

Jeg passet både fjøs og stall i mange mange år.
Nå er jeg gammel, klein og skrall, det er visst best jeg går."

Og nissen satt på låven gjemt og gråt så tåren rant.
Han skjønte nok at han var glemt da ingen grøt han fant.

Men månens ansikt tittet mildt igjennom ruten inn,
og mus og rotter danset vilt omkring i måneskinn.

De pep og spratt og var så glad at nissen måtte le,
han lo og tørket tåren a' - til slutt han danset med.

Om han fikk grøt i går? Hva tror du?

6. desember Nilsmess

Jeg liker ikke så godt han røde. St. Nicolaus efterfølger. Han kom nok inn i livet mitt litt for sent. Sto i gangen med rød frakk, rart skjegg og finbukser med press. Sa hoho er det noen snille barn her med samme stemme som naboens sønn og jeg var syv år og lot meg ikke lure.

Jeg sjekket med sønnene. De kan ikke huske julenissebesøk i barndomshjemmet enda det var nisser innom to år på rad. Men de husker veldig godt det året de selv var nisser, med røde strømpebukser, vattskjegg og pakker i sekken.

Julenissen sliter med magien og fantasien. Han tror ikke på seg selv. Ikke rart kanskje, med sin syntetisk skjeggvekst, sine hule ho ho og altfor pene tenner, sine samlebåndproduserte godteposer og gaver fra noen andre. En heller blek avskygning av sin stamfar biskopen. Uten indre liv.

Jeg liker bedre han vesle, husnissen, fjøsnissen, tunkallen, rudkallen, haugbonden, gardvorden - en slags fjern og gråkledt fetter av forfar i haug. Han viser seg nesten aldri, men du vet at han er der. Det er han som passer på folk og fe, på gård og grunn. Og steller istand faenskap hvis han blir sur. Om sikringer går, rør fryser, røyk slår ned, brød brenner seg, deig ikke hever, det er is på trappen og pus har knuter i pelsen - da er det han. Og alt som forsvinner og dukker opp på forunderlige steder - det er klart det er han, hvem skulle det ellers være?

Hos oss holder han til i kjelleren. Hver julaften bærer jeg grøt ned til ham. De andre ler. Det er ikke noe å bry seg om. Han skal få i dag også, siden det både er torsdag og Nilsmess. Med mye smør, ho ho!

5. desember

Da vi våknet i dag var verden hvit

BNP får vente

4. desember Barbrodøgret

Denne dagen er til minne om den hellige Barbara som ble stengt inne i et tårn av sin grumme fader fordi hun ikke ville oppgi sin tro. Hun led martyrdøden, er skytshelgen for blant annet tårn og festninger og verner mot lyn og ild, pest og feber.

Etter primstaven skal du på denne dag begynne å gjøre istand vinterklærne. De gamle skal stoppes og lappes og det skal strikkes og veves nytt til jul. Du må ikke sy med plagget på deg, for da syr du lykken fra deg og det er bedre med tjukk tråd enn bart lår.

Hehe, der klarte jeg jammen å lage en kobling. Dette blir moro!

3. desember

"ENEBÆRBUSKEN"
ADVENTSKALENDER UKE 49

Alternativ til sjokoladekalender, gavekalender og barne-TV. Ta ett vers og en aktivitet hver dag. Poenget er selvsagt å gjøre det riktig, ikke jukse med vaskemaskin, tørketrommel, langkost eller en skål med salmiakk under sofaen. Ta endelig med ungene! Moderne barn kan være ukjente med slike aktiviteter, mange vet ikke hva en rulle er.

"Så går vi rundt om en enebærbusk,
enebærbusk, enebærbusk.
Så går vi rundt om en enebærbusk
tidlig en mandags morgen.

Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy,
vasker vårt tøy, vasker vårt tøy.
Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy
tidlig en mandags morgen."

Og så går det slag i slag når vi skyller vårt tøy, henger opp vårt tøy, stryker vårt tøy, ruller vårt tøy og vasker vårt gulv. Mellom hver aktivitet går vi rundt om en enebærbusk i raskt tempo. Når du så har balt med dette hele uken, kommer endelig søndag når til kirke vi går, dette i moderar tempo, og du kan sitte i ro en stakket stund. Men så gjør vi så når vi hjemad vi går, i meget hurtig tempo, for det er fortsatt flust å henge fingrene i selv om uken er omme.

ENEBÆRBUSK: Juniperus communis. Brisk, bresk, brakje, bruse, sprakje. Vanlig å ta inn til jul i norske hjem lenge før juletrærne gjorde sitt inntog i de finere familier på 1800-tallet.

KARINE MOSEDOTTEN OM EINER: "Fin lita buske. Virksom imot sjukdommer og plager både utvortes og innvortes, god oppi drammen og holder trollpakk og mørkemakter unna om du henger en kvist over døra, helst ska'n ha bær på, bæra har lissom et kors oppå seg og det liker jo itte rollpakket, veit de."

(PS, om det er en trøst: Vi hadde lenge en stående vits i vår familie, når sant skal sies har vi den fortsatt, og det er egentlig ikke en vits en gang, men fra det virkelige liv. Barnet som kommer hjem fra skolen: "Hva er det som lukter så vondt?" Mor: "Det er grønnsåpe, gutten min, den rare lukten heter rent.")

2. desember 1. søndag

KARINE MOSEDOTTEN

OM DESEMBER:

"Før sa vi Sotmånten. Evig lang var'n og full ta mørke og redsel og skitt og styggedom.

Svarte var klea dine og svart var'u sjøl, full ta skurv og utøy og verst var'e nattestier oppi loppekassa.

Mørkt var'e og kaldt, for tæljlysa sku du spara tel høytia og peisvarmen for lukt opp tel kråka.

Men aller verst var sulten som gnog i tarmen på deg, for etter Klemetsmess sku'n knipe på maten for rekti å skjønne på jula.

Åsså detta at du gikk rundt og var redd hele tia for allslags trollpakk og dauinger og styggedom og fanteri som huserte i vinternatta.

Men når jula endelig kom, det var som å skue lukt inn i Himmerik!
Setta seg tel bords varm og såpeskurt med reine kleer
i reinskrapa stue med lys i hver en krok
og bordet stuvende fullt ta herligheter på kvit duk!

Ete tel du sprakk og drekke tel du tumla
og velte seg overende i sengehalm uta utøy!

Så var'e tre ukers julefred med henda i fanget
og du trengte itte væra redd,
for sola hadde snudd, det var korstegn over døra
og Frelseren var født!"

Og jeg tenker at vi kanskje har mistet noe viktig i all vår materielle overflod. Ikke så lett å få øye på himmerik når vi etter en lang og anstrengende førjulsfeiring stappfull av pepperkake og pølse og gløgg og julemusikk og kjøpefest endelig nærmer oss slutten på herlighetene...

1. desember

I gamle dager gikk 1. desember for å være en av årets aller farligste dager. Alt påbegynt arbeid måtte avsluttes og man måtte ikke gjøre feil, ellers kunne det gå riktig ille. For eksempel skal Sodoma og Gomorra ha gått under på en 1. desember og Lots hustru ble til en saltstøtte bare fordi hun ikke greide å styre nysgjerrigheten sin - mer skal det ikke til.

Så kanskje det beste på en sånn dag er å sitte helt stille med hendene i fanget. Eller bli i senga.

Mitt alter ego Karine Mosedotten skal åpne julegate. Det er den 13. julegaten vi er med på, det er 1. desember og det er drittvær. Det får gå som best det kan.

Klok dame 5

Jeg kjenner en riktig gammel rar klok snill dame som sendte meg dette:

"Lykke er å vite når nok er nok."

Nok damer for denne gang.
I morgen er det advent.

Klok dame 4/ liten 2

"Liten?

Jeg?
Langtifra.
Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt
På langs og på tvers
Fra øverst til nederst.
Er du større enn deg selv kanskje?"

Inger Hagerups Mauren tvang seg frem, både fordi hun er en av de få damene i zenlommeboken (se tidligere kloke damer, kan ikke det med linker enda) og fordi dette helt sikkert må være verdens aller klokeste lille kommentar til størrelse.

PS: Er det kanskje ikke så bra å legge inn andres dikt på bloggen sin?
Jeg kunne ikke dy meg. Og det er i aller beste mening.

PPS: Mauren er lagd med Paint. Verdens fineste maur ble det vel ikke -
det var mye vanskeligere enn jeg trodde. Men veldig moro. Anbefales!

Pinglete dame

dame med hund
eller er det ikke kanskje en ulv
og er det ikke kanskje natt
og fullmåne også
og stor usikkerhet og mange andre potensielle farer der inne i fremtiden
så er det ikke kanskje beste å snu
og gå nei løpe rase styrte storme
tilbake dit du kom fra?

hm
dette er nok mer meg

Kul dame

utrolig kul dame

uredd tillitsfull rampete bråkete snill vill henrykt intens skravlete barnslig entusiastisk lojal trofast

elsker mat ros far kos sko skog snø fotball gjester tørrfisk pølse og katter på flukt

promper ofte og totalt ubesværet
slikker fremmede i fjeset og snuser dem i rompa
løper hopper ruller rundt og kaster seg overende på bakken av pur livsglede og overskudd

har bart

så da skjønner man nok hvem det er snakk om

Liten dame 2

Enda en liten dame. Hun har ligget i skrivebordskuffen lenge.

Noen som kjenner seg igjen?

(Jeg som rager bare snaue 160 over havet vet ihvertfall godt hvordan det er her nede.)

Klok dame 3

Den lille tykke teite dumme
zenlommeboken vi har på do
(se forrige innlegg, Klok dame 2)
hadde sitert en dame til!


"A rose is a rose is a rose is a rose."
Gertrude Stein

Klok dame 2

Vi har en liten bok liggende som heter "med zen i lomma". Den ligger ikke som man kunne vente på nattbordet. Den ligger på do, sammen med annen god og oppbyggelig litteratur. Jeg leser ikke i den så ofte, jeg er ganske rask på do, men det er andre i huset som sitter mye lenger enn meg, samt en og annen gjest, så jeg velger å tro at noen ser i den nå og da, til glede og opplysning i en ellers triviell og traurig situasjon.

Siden november ser ut til å bli en damenes måned, sjekket jeg den kloke boken for gullkorn fra damemunn.

Boken er liten, til å ha i lomma, ikke sant, men tykk, bortimot 400 sider stappende fulle av sitater, det er egentlig bare skryt at man kan ha den i lomma. Så det skyldes ikke mangel på plass, mener jeg. At redaktøren er mann kan selvsagt spille inn, men likevel! For det er nesten ikke en dame å oppdrive! Hva er dette! Er damer dumme?

Men heldigvis, der var hun plutselig, skvist mellom zenmestere, yogier, sufier, taoister, kvantefysikere, forfattere, malere og rock n'roll-artister: Coco Chanel!

"Så mange bekymringer
man mister når man bestemmer
seg for ikke lenger å være noe,
men å bli noen."

Liten dame

På bestilling!
(Hei K! :-)

Liten prinsesse er hun egentlig, et bokprosjekt jeg har balt med aldri så lenge uten at det har løsnet.

Problemet hennes er at hun ikke har noen å snakke med, at hun ikke blir sett og hørt. Og hvordan skaffer man seg det?

Jeg har prøvd å la henne be og bråke, banne og skrike, smelle med dører og kaste bestikk og tallerkner omkring seg på slottet. Jeg har latt henne rømme hjemmefra, sendt henne til byen, til havet, til fjells og til trærne i skogen, jeg har til og med gitt henne en liten drage uten at det har hjulpet, hun bare og går og går, spør og spør
og føler seg usynlig, uvirkelig, uverdig.

Jeg vet ikke hvordan det skal slutte.Vi kommer ikke videre, verken hun eller jeg. Er det noen der ute som vet hvordan man greier å bli ordentlig sett og hørt, hvordan man greier å skaffe seg det man virkelig trenger? Folkens, åssen ordner man egentlig sånt?

Pen dame

Som kontrast til gårsdagens bilde: Audry Hepburn fra Breakfast at Tiffanys. Det var sånn jeg drømte om å se ut da jeg var ung.

Men når jeg nå leser skjønnhetstipsene hennes, forstår jeg jo at dette er helt uoppnåelig for oss vanlig dødelige - SÅ god og snill og edel og tillitsfull er det da nesten helt umulig å være!

AUDRY'S BEAUTY TIPS:
1: For attractive lips, speak words of kindness.
2: For lovely eyes, seek out the good in people.
3: For a slim figure, share your food with the hungry.
4: For beautyful hair, let a child run his fingers through it once a day.
5: For pose, walk with the knowledge thar you will never walk alone.

Men det går jo an å prøve, ikke sant?

Syk dame

Jeg er syk og nede for telling med betente bihuler og vond rygg, fryktelig vondt er det, og jeg syns fryktelig synd på meg selv her i mitt snørrete eksil, hvorfra jeg med adskillig bekymring tvinges til å erkjenne at verden klarer seg helt utmerket UTEN MEG!

Grådig dame

Mitt alter ego stjeler tiden. Hun eter på sjelen, slafser i fantasien, gnager på knokler og ledd, puster med min pust. Grådig, som en parasitt.

Men hun lar meg også få oppleve verden fra en annen side, rappkjefta, frekk, uoppdragen, uredd, gammelkoneklok og helt utrolig barnslig som hun er - og totalt ulik meg.

Kan nok hende hun må få slippe til med kjeftamentet sitt her, hun også.

Stor dame

Med ønsker om en god uke!

Klok dame

Eleanor Roosevelt (1884 - 1962):
"Ingen kan få deg til å føle deg underlegen uten din tillatelse."

Slem dame

Det var et fryktelig mas på dørklokken i går ettermiddag av utkledde barn med bøtter og poser og kurver til å samle godteri oppi.

Jeg åpnet ikke. Ikke en eneste gang. Gjemte meg bare bak gardinene og lot hunden bråke og bjeffe av hjertens lyst. For jeg liker ikke Halloween. Jeg liker ikke sånne moderne tradisjoner som handelsstanden prakker på oss. Og jeg ønsker absolutt ikke å bidra til barns allerede alt for store sukkerinntak. Og kanskje, tenkte jeg, kanskje er det mere moro med trick enn treat. Kanskje er det storartet å få anledning til å kaste egg på døra, dopapir i hagen, rusk & rask i postkassen og andre kreative nestenlovlige rampestreker, hurra!

Men nå har jeg dårlig samvittighet. For i morges var det hverken egg eller dopapir eller rusk & rask å spore noe sted. Så snille barn! Og jeg: slem dame.

Dum dame

Gutt 9 år: "Du er så dum altså. Seriøst."

Og jeg? Tatt på senga, helt satt ut, stum, dum, meg selv 9 år, slengt tilbake gjennom tid og rom og fanget i følelser som forlengst burde vært gjemt og glemt.

Kanskje alder ikke er årene vi har levd? Kanskje alderen vår egentlig er de sårene vi glemte å slikke?

Herrrrrrlig!

Sånn føler jeg meg nå, etter en utmerket fåresuppe med høstens grønnsaker, sitron og pepperrot.
Den fikk putre så lenge at potetene gikk helt i oppløsning og blandet seg mirakuløst med oljen og sitronen (oppi helt til slutt) til tykt blankt nærende velsmakende varmende suppestoff, nesten som alkymi.
Herrrrrrlig!
Nå er jeg ikke i stand til stort annet enn å vagle meg mellom sofaputene og vente på Jason Bourne.
Og så, god natt!

Hvert år det samme

Klokken skal stilles og jeg er ikke i stand til å få inn i skallen hvilken vei. Om jeg må legge meg tidligere/være oppe lenger for å være like frisk og opplagt som vanlig/ikke våkne altfor tidlig og når måltidene bør komme. For min biologiske klokke og den på armen kommer ikke til å være synkrone før om noen dager, tidligst. Og når jeg våkner i morgen, hvilken tid er det da som er den egentlige tiden, den ordentlige tiden? Er det den gamle eller er det den nye? Og er det i det hele tatt noen egentlig tid? Og hva er tid egentlig?

Anbefales!

Etter noen litt rastløse dager og litt søvnløse netter roer man seg jo alltid. Man får tenkt seg om, får lurt på hva det er man skal lære.
For mon tro om man ikke har vært i samme situasjon opptil flere ganger før, og er det ikke egentlig gamle spøkelser fra mørkeloftet som stikker hodene frem. Og man tenker at nå er det kanskje på tide å komme seg videre, på tide å slutte å sette seg selv i sånne dumme situasjoner.

Jeg gjorde noe lurt. Jeg malte en vegg. Hvit. Så hvit at det nesten skar i øynene. Som et stort, hvitt, blankt, nytt ark med løfte om en dag i mårå.

(NB! Det er min skygge du ser på veggen, ikke spøkelsene fra mørkeloftet. Det skal forestille en kanin. Jeg ser nå at det kanskje burde vært noe litt farligere enn en liten kanin, en ulv eller en tiger eller noe sånt, men kanin er det eneste jeg kan.)

Jeg prøvde å få hunden til å posere foran veggen. Tenkte det skulle bli sånn litt dramatisk "Svart hund/hvit vegg" -bilde. Posituren ble ikke helt som jeg hadde tenkt, for hunden var travel med andre ting, men kontrasten er ihvertfall upåklagelig.

Og for ordens skyld: Jeg har IKKE gitt meg!

UGH!

Jeg krangler med en oppdragsgiver. Skriver gretne mailer.
Får dritt ut av kroppen. Fordøyer følelsen av å bli oversett, usynliggjort, svelger skuffelsen over at nedlagt arbeid, entusiasme, tid, krefter og kreativitet ikke blir verdsatt.

Ikke lett å være fri og selvstendig kulturlevrandør. For hvordan prissetter du ideer? Hvordan veier og måler du kreativt arbeid? Hvordan forutsier du prosess? Hvordan lager du en kontrakt som ivaretar det usynlige? Hvordan verdsetter du deg selv? Hvordan stiller du krav? Hvordan greier du å huske på å lese det som står mellom linjene med liten skrift? Mye å lære! Innspill mottas med takk!

Men utrolig godt å få sagt at igrunnen driter jeg i penga, jeg liker bare veldig dårlig å bli tråkka på!

Hmmm...

Driver og mister nøklene mine hele tiden. Skjønner ikke det...

Nå er det Nikka

Ny bok: Nikka går til skolen. Nikka lengst til høyre. Den skal komme 5. mai fikk jeg vite i dag. Det betyr mer tid til tegning, det er ikke deadline før etter jul, hurra!

Det betyr også at jeg kanskje kan få lagd denne forsidetegningen om igjen så jeg slipper å ergre meg gul og grønn og blå over noen ørsmå tullefilledustedumme småtabber resten av livet.

MANDAG MORGEN 2

Morgenstund har gull i munn! (utsnitt, det er egentlig høner nederst, men de fikk ikke plass i scanneren). Jeg legger den like godt ut i kveld, denne livsbejaende optimistiske hilsen den nye dagen, den nye uken, året, resten av livet, hurra!

Det er best slik. For i morgen tidlig, etter en altfor kort natt og en altfor hektisk morgen, når det eneste jeg vil er å krype tilbake til dynen og drømmene, da syns jeg helt sikkert at morgenstund er tull igrunn og ikke stort å ønske velkommen. Så det er best å gjøre det nå.

Med ønsker om en god uke!

Til opplysning

Hvordan du unngår at tegnearmen skranter? Yoga selvfølgelig. Intrikate stillinger som strekker og bøyer og tøyer og styrker og leger og til og med forynger. Det skulle man kanskje ikke tro, så gammel som hånden min ser ut på bildet. Men jeg gjør ihvertfall yoga, litt hver dag. Kan alltids håpe.

Jeg har kjøpt meg en dyr og fin og bløt og behagelig yogamatte med to riktig pene blåfarger. Eneste feilen er at den lukter. Da jeg pakket den ut luktet den så ille kjemisk og giftig at hunden min begynte å grynte (tuller ikke) og insisterte på å forlate rommet og jeg ble naturlig nok ganske bekymret. Man vil jo ikke forgiftes av yogamatten sin akkurat.

Heldigvis hadde matten med seg en en liten trykksak som forsikret på treogtyve språk at den ikke var giftig. Ingen av de treogtyve språkene var norsk, men det var dansk der og det skjønte jeg jo selv om de kaller matte for måtte.

Helt nederst og med ørliten skrift stod imidlertid følgende overraskende men viktige melding:

"ADVARSEL
Det kan medføre alvorlige skader at dyrke sport... Dyrk ikke sport uden god vejledning eller opsyn, eller uden først at rådspørge en læge."

Dere er hermed advart!

GOD HELG!

Sint (ikke selvportrett, dette)

Ferdig og levert. Nå er det bare å krysse fingre og tær og håpe at
de bevilgende myndigheter lar seg sjarmere. Om noen der ute har ledige fingre og/eller tær - kryssing mottas med takk!

Dagsverk

ofte ikke annet enn en haug krøllete klussete matpapir

bæres varsomt og ikke uten en viss ømhet til den store orange sekken for kommunal resirkulering av papir

av papir til papir

mine klussete krøllete monumenter over bortkastet tid de gyldne timene de beste timene da alt flyter i perfekt riktig tempo tid opphører rom opphører livet ikke annet mål enn seg selv og jeg perfekt lekende homo ludens

GOD DAG, MANDAG!

Ferdig (tror jeg ihvertfall)

Hm...mye finere i virkeligheten, altså. Veldig fornøyd med gardinene. Må visst skaffe meg noe bedre å ta bilder med.

Nesten ferdig

Glede.

Det er han
som kiler deg
under føttene
så du ler
i søvne.

Vi som jobber alene

blir veldig glad for besøk.
I går var det bare en.
En eldre herre. Langsom og bedagelig, men renslig og med pene manerer. Ytterst korrekt faktisk, ikke noe sånn innpåsliten og smånevrotisk surring og masing. Vi hadde et hyggelig møte på tegnearket, en liten samtale. Helt rolig satt han bare der og kikket på meg mens han gned seg i hendene, på kjakene, over vingene og de digre øynene. Så krøp han omkring litt, en gang veltet han og jeg måtte hjelpe ham på bena igjen. Til slutt lettet han tungt og forsvant, antagelig et eller annet sted med smuler og syltetøykliss.

I dag fant jeg ham på ryggen i en vinduskarm med bena i været, død. Synd.

Ikke dårlig hva mobilen klarer forresten!

Dette gjør jeg nå

Tegner til søknad til Kulturrådet, billedbok til Victorias tekst. Deilige dager!