Vårknipa

"Aprilla møy

vil ha eit lass høy.

Fær ho kje eit lass

vil ho ha ei såta,

og fær ho kje ei såta

so fær ho bonden

te gråta."


Vårknipa var tung tid for folk og fe. Vinter VAR kaldere og lengre og tyngre før - i Asker og Bærum lå det ofte snø og tykk is på fjorden langt ut i april - ikke bare er et tynt dryss lengst inni marka som nå. I april var vinterforrådet nær slutt, det var bark i brødet og måsa i grauten, skrumpen potet med lange groer og en halvråtten sildebete, de siste høydottene på låven ble bandet med mose, tang, lauv, bjørkeris, halm og hestemøkk, magen skrek mens snøen fortsatt lå tykk, det måtte sulteforing til, radmager ku rautet sårt på båsen og bonden gråt.

Værtegnet er fra Rogaland. Kua fra et 1700-talls islandsk manuskript er Audhumla, ur-kua i norrøn mytologi, hun som ga Ymer melk og slikket fram Bore fra salt og is fordi hun ikke fant annet å slikke, i slekt med fruktbarhets-ur-gudinne-kuer verden over, for eksempel denne.

Fortsatt er det litt knapt, men absolutt ikke med mat til folk og fe. Det eneste vi mangler i april i dag er tid til å være i våren, de raske forandringene fra dag til dag, time til time i denne korte intense tiden. Blåveis kommer og går. Fugletrekk. Løvsprett. Plutselig regn, så sol. Jeg for min del begraver meg i tegningene til Selma-boken som Victoria har laget teksten til. Deadline medio mai. Knapt med tid, vårknipe.