For mon tro om man ikke har vært i samme situasjon opptil flere ganger før, og er det ikke egentlig gamle spøkelser fra mørkeloftet som stikker hodene frem. Og man tenker at nå er det kanskje på tide å komme seg videre, på tide å slutte å sette seg selv i sånne dumme situasjoner.
Jeg gjorde noe lurt. Jeg malte en vegg. Hvit. Så hvit at det nesten skar i øynene. Som et stort, hvitt, blankt, nytt ark med løfte om en dag i mårå.(NB! Det er min skygge du ser på veggen, ikke spøkelsene fra mørkeloftet. Det skal forestille en kanin. Jeg ser nå at det kanskje burde vært noe litt farligere enn en liten kanin, en ulv eller en tiger eller noe sånt, men kanin er det eneste jeg kan.)
Jeg prøvde å få hunden til å posere foran veggen. Tenkte det skulle bli sånn litt dramatisk "Svart hund/hvit vegg" -bilde. Posituren ble ikke helt som jeg hadde tenkt, for hunden var travel med andre ting, men kontrasten er ihvertfall upåklagelig.
Og for ordens skyld: Jeg har IKKE gitt meg!
1 kommentar:
En kanin med mye glød og livsgnist! Og hunden, med litt fantasi, kan se ut som den uler ulveaktig mot månen. Det blir deg, kaninen og ulvehunden mot oppdragsgiveren og spøkelsene på loftet. Gode krefter sendes herfra.
Legg inn en kommentar