Men jeg fant interessante ting, blant annet at ordet snørr kommer fra norrønt, og det skal jo ikke så mye fantasi til for å forstå at vikingene må ha vært plaget med rikelig av både snot og snor på sine lange sjøreiser, dårlig kledd og i trekkfulle båter over åpent hav.Videre fant jeg at den første skriftlige kilden vi har om bruk av lommetørklær visstnok finnes i husholdningsregnskapene til Richard II (han til venstre, merk den store nesen) fra 1300-tallet, beskrevet som små tøystykker som majesteten brukte til å pusse nesen med.
Her til lands ble ikke snyting i lommetørklær vanlig før rundt 1900, på den tiden tæringa eller tuberkulosen herjet som verst og en hær av frivillige helsearbeidere med fru Quam i spissen (hun på bildet, merk også her nesen) sydde lommetørklær på dugnad og delte ut gratis til verdig trengende sammen med instruksjon om at snørr er noe man bør holde for seg selv.Før den tid var lommetørklær noe som riktig fine damer tilfeldigvis mistet eller viftet kokett med - små hvite yndigheter kantet med kniplinger, moderne blant annet på 1600-tallet.
Forøverig snøyt folk seg i hånda og tørket av det verste på forklesnippen eller buksebaken eller under skosåla. Eller de tørket bare av med ermet. Til og med kongelige er observert med snørr på ermet, for eksempel Karl XII den gangen han forgjeves forsøkte å innta Christiania i 1716. Og hvis jeg ikke husker feil, ble han også påtruffet i et kummerlig husvære på Vaterland, uten parykk, med skitne bukser, dårlige bordmanerer og med noen skikkelige buser hengende under nesegrevet (uten snørr på bildet, men legg merke til nesen!)Så nå føler jeg meg beroliget og i godt selskap både hva størrelsen på nesen min angår og dens for øyeblikket meget rikelige innhold. Og for ordens skyld: jeg bruker engangslommetørklær i papir som jeg ikke putter i lommen.
