På tur på nett

Internett er et helt fantastisk leketøy for oss med sans for unyttig kunnskap. Man kan starte med et eller annet helt tilfeldig og ende med noe helt annet helt tilfeldig og underveis har man samelt en utrolig masse helt ubrukelige opplysninger. Men moro var det.

Nå har jeg for eksempel googlet denne litt bakvendte dagen som kommer med jevne mellomrum på grunn av ham malt av henne
og fant denne. Og denne morsomme. Det er som å plukke sopp.

I dag kan damer fri. Får man avslag bør det vanke plaster på sår i form av hansker, syv eller tolv par skal det være, så man har noe å skjule sin pinlig ringløse ringfinger med.

Forøverig er det en dag da ting kan ventes å gå galt.

god dag

snart slutt på vaskemåneden
ute er det sol og straks vår
jeg tasser omkring i huset med ny energi
og gjør dameting
vasker rydder ordner kaster pynter
mann og hund bortreist
ingen klager roter søler støver
jyplingen skal jeg nok klare å holde i ørene
flere vaskehjelper finner du her
eller her
takk pï

Oppdatering

har operert inni denne
er midlertidig medtatt

Gjøa

Gjøa er Torres datter, noen sier søster, noen kone. I hvertfall ikke denne.
Goi eller Goa kalles hun også, og er vinterhalvårets femte måned, kvinnenes måned, Gjømåneden. Eller Blidemåneden - mildere enn Torre, men lunefull, skarp og stri.

"Om jeg kom så tidlig som han Tørre-bror skulle jeg frysa toppar og tre, folk og fe og barnet i mors liv. Men ho syster Solmøy ligg meg i veien," sier hun nordpå.

"Er Torre god, skal jeg bli bedre.
Er Torre våt, skal jeg bli værre,
og vanner Torre hønen,
så skal jeg vanne oksen!"

heter det i Solør.

"Er Thorre ond blir Gjøa verre,"
sier de i Vefsn.

I Salten heter det

"Gjøa med si huva jaga bonnan oppi gruva.
Gjøa med sitt sinne jaga bonnan inne."

Og i Sjåk
"Han Torre med sitt strie skjegg
lokkar småborni bakom sin vegg.
Men så kjem ho Gjøa med sitt skarpe sinn
og jagar alle småborni inn."

Så damer, vi er allerede flere dager inne i damemåneden. Nå bør vi kunne vente oss atskillig ekstra oppvartning, kos og hygge fra mannfolkene våre helt frem til midten av mars og Einmanadur, guttemåneden. Tegningen er hentet herfra.

Før full

Man ser det ikke på det dårlige mobilblidet tatt i tussmørket gjennom det meget vinterskitne vinduet, men tvers over der flyr det altså en diger flokk med kråker og krakser høylytt i kor med stygge stemmer. Før i tiden mente folk det varslet død hvis en sånn flokk fløy over huset ditt. De fløy ikke rett over mitt, men skremmende nær var det. Like før fullmåne er det visst også.

Happy Valentin

Og hvis du lurer på hva Valentinsdagen egentlig er,

kan du trykke her og her.

Sulten hund

"Ikke lag mat bare til deg selv" står det i ayurvedaboken min.
"I India var det i sin tid vanlig å tilberede fem porsjoner før man spiste: til ilden, en ku, en kråke, en hund og en fremmed."
Jeg strever litt, for jeg kjenner hverken en ku eller en kråke, lager aldri mat til ild og ikke ofte til fremmede, men en sulten hund klarer jeg ihvertfall å mette.

Askeonsdag

Det er Askeonsdag og første dag av fasten. Det er dagen for sekk og aske, anger, bot og bedring. Her til lands hadde folk en håndfull aske i grautgryta eller i håret lenge etter 1537. Et slags memento mori. Husk du er støv.

Jeg vurderer å faste. Men siden jeg ikke bekjenner meg til noen tro eller hører til i noen kirke, blir det kanskje dumt. Hult og tomt. Som sånne selvpålagte nymotens botsøvelser man utfører på tredemølle i helsestudio uten annet innhold enn å bli frisk og sprek og tynn og pen og klar for bikinisesongen og meget langt fra fastens egentlige hensikt. Det er jo sjelen det handler om.

Likevel , det er noe med følelsen av å være et bitte lite ledd i en lang lang lenke som strekker seg mange hundre år bakover i tiden helt til det gamle Rom og Februa-festene og kanskje bakenfor der for alt jeg vet. Og noe med å lutre sjelen. Vi får se. Bildet er fra 1400-tallet og Roman de Fauvel og jeg synes igrunnen det passer riktig bra.

"Askeonsdag har atten brødre." sier Karine Mosedotten. "Atten daer i strekk me samma griseværet, slaps og sludd og sørpe".

5. februar Ågotsmesse Musedagen

5. februar er Ågotmess, til minne om den hellige Agatha fra Sicilia, død 251. Hun ble som alle de tidlige jomfrumartyrene torturert og skamfert på det groveste for sin tro. Blant annet skar man brystene av henne, se til venstre. Brystene - hun fremstilles ofte med dem på et fat - ble senere oppfattet som brød og boller, og jeg tenker jo på fastelavnsbollene som vi tok ut av ovnen søndag, ikke helt ulike gyldenbrune perfekt rundete bollebløte jumfrubryst.
Min mor på bollebesøk minnet meg på denne gamle danske fra min barndom på melodi Mikkel Rev:

"Fastelavn er mit navn, boller vil jeg have.
Hvis jeg ingen boller får, så laver jeg balade."

Agatha er selvfølgelig helgen for ammende mødre og allle slags brystsykdommer. Og vulkanutbrudd. Det sies at vulkanen Etna skal ha reagerte med et voldsomt utbrudd da Agatha ble brent. Etna skal forøverig ha vært kyklopenes hjem og Hefaistos/Vulkans smie.

I Norge var primstavtegnet ofte en mus. Ågot skal ha blitt så ille musespist på både nesen og ørene at hun bønnfalt Herren om hjelp og lovet å holde dagen hellig. En annen tradisjon sier at hun ble børstet i hjel. Derfor bør unge piker ikke børste håret i dag.

Bildet er en miniatyr fra 1400-tallet av Raoul d'Ailly Master. Musa er mi.

Feitetirsdag Sjumålsdagen

Det er meg, ja, til høyre. For en liten menneskealder siden, i en forestilling basert på Rabelais og Bahktin. Og karneval. Hva jeg sa? Noe om grønn saus, omtrent sånn:

"Enkel å blande, lett å å fordøye og gjør at du kan rape fise
skite pisse nyse gråte hoste spytte spy."

Jeg strevde veldig med den teksten. Fryktelig pinlig med så mye kroppslige funksjoner, rimelig sterk kost for ung og følsom og litt selvhøytidelig skuespillerinne med borgerlig barndom. Men det forandret livet mitt. Lærte meg om tvisyn, tvetydighet, om det store i det lille og omvendt, om nødvendigheten av motsetninger og å snu verden på hodet. Nødvendigheten av å prompe i silkebuksene, kan man si det sånn? Noe grunnleggende menneskelig. Og mye om latter.

Ellers er det Feitetirsdag, Flesketirsdag, Grautdagen, Smørtirsdag og Sjumålsdagen. Kjært barn, mange navn. Det vitner vel om iherdig inntak av fet mat, sju måltider, og så fryktelig faste i 40 dager frem til påske?

Blåmandag

Du skriver for langt, sier sønnen. Det er ingen som gidder å lese så mye. Jeg vet det, gidder ikke selv heller og bare hvis det er bilder eller veldig, veldig interessant. Det har visst blitt litt mye ja, de siste dagene, en slags fråtsing på nettet. Beklager det.




Derfor skal jeg på denne Blåmandagen klemt mellom Fleskesøndag og Feitetirsdag holde meg i skinnet. En god dag for moderasjon. Så jeg nøyer meg med dette fantastiske maleriet malt av Pieter Brueghel den eldre i 1559 hvor Karneval, feitingen øverst, akkurat skal til å brake i hop med den magre, skrantne Fasten nedenfor. Og linker hvis noen gidder.

3. februar Fleskesøndag Blåsmess

Blåsmesse er til minnne om biskop Blasius av Armenia, skytshelgen blant annet for Dubrovnik og alle slags halsonder. Hos oss var biskopen lite kjent, så Blasius ble forbundet med blest og blåse. Sjøfolk aktet seg for å nevne dagen ved navn, for ellers kunne det blåse opp til storm. I Salten skulle alle sopelimer brennes som vern mot styggevær. Men vind kunne også føre fisk til lands, og Blasiusdagen ble mange steder regnet som den første vårdagen da vinden blåste liv inn i alle skapninger som lå i dvale. Uansett bør man unngå "kringgang". Presten Wille sier følgende:

"Huilrok, Slibesteen, Mølle og saadant
maae paa den Dag ikke gaae omkring,
thi derved faae Kreature den Sygdom, kaldet Svivo
at de løbe indtil de styrte."

Men det er også Fleskesøndag, vastelavend eller fastelavnssøndag. I dag bør du hive innpå for straks begynner fasten. Frem med fint mel, hvitt sukker, smør og fløte! Dette er dagen for bollefråtsing! 9 ganger bør man visst spise i hvert hjørne av stua, 9 x 4 = 36, så sikrer du overflod hele neste år.

For fruktbarhet og god grøde kan du også spenne en naken jomfru foran plogen. Eller rise folk og fe og jorda foran plogenspissen med et bjørkeris. Rising og pisking gir assosiasjoner til lidelse, anger, bot og faste, men er nok langt eldre: I førkristen tid mente folk at den nakne bjørkekvisten med knopper kunne gi varsler om vær og avling og var full av livskraft. Så hvis husbonden pisket hustruen eller buskapen med en slik livskvist, ville selve fruktbarhetens kraft overførers til dem og gi et godt år.

Sanitetskvinnenes fastelavensris har altså røtter i eldgamle hedenske fruktbarhetsritualer - tenk det. Våre moderne ris kommer fra Tyskland via Sverige og var opprinnelig dekorert med fargerike stoffbiter i stedenfor fjær.

Jeg har ikke mange barndomsminner, men dette huske jeg godt: jeg og søster - jeg fire, hun tre - som riser gjestene i lillebrors barnedåp, hvilken lykke, hvilken fryd, vi to småjentesøstrene rise de voksne på rumpa med kvister og fjær!

"Bjørka er fin" sier Karine Mosedotten, mitt alter ego og konsulent uti folkemedisinen. "Hu stanser blo, trekker verk, leger sår, tar bort skabb og skurv, lopper og lus og er god mot gikta."

Nå kommer jyplingen og maser på bolle. Vi flesker til. Har noen en utrolig god bolleoppskrift, forresten?
Dagens tegning er min.

2. februar Kjerringjuledagen Kyndelsmesse

I dag er det Kjerringjuledagen. Eller Kyndelsmesse - Missa festum candelarum, messe for lysene. Kyndill er gammel- norsk for lys og fakkel, i slekt med candela på latin og candle på engelsk. Vigslede lys kunne verne mot brann, lynnedslag og onde makter, de ble satt ved sykeseng og på likstrå og vigslede lysestumper ble lagt i vogga til udøpte barn til vern mot mørkemakter og underjordiske. Primstavtegnet kunne være en sjuarmet lysestake. Dagen er til minne om Maria renselse og fremstilling i tempelet 40 dager etter fødselen, Purificatio Mariae, ble også kalt Kindermesse eller Kjærmesse og er en eldgammel kristen høytidsdag med røtter i førkristen tid og renselsesfestene i det gamle Romerriket.

"Kyndelsmessknut dreg jula ut" het det i Norge. På denne dagen kan du la ongene "trampe jula ut". Har du fortsatt fattigmann og goro i kakeboksene, er dette dagen for å gjøre slutt på resten av julematen og juleølet - det er ikke sant at "jula varer helt til påske, for der imellom kommer faste". Fra Seljord skriver presten Wille i 1786 at brukte folk brukte å spise "folebonden", en kake som ble bakt på julaften og gjemt til Kyndelsmess og som nok hadde fått navnet sitt på grunn av lukta - fóla betyr vond lukt. Vaskes bør det også på "kjerringjuledagen" - se gårsdagens innlegg!

Over hele landet har Kyndelsmess vært en viktig dag for værtegn. Om det drypper bare tre dråper fra nordsiden av kirketaket varsler det mildvær. Her er været fint, det lover godt. Men det har snødd også. Det er vel Kyndelsmess-klompen. Hvordan er det i Nordland?

Og forresten er det bjørnesnudag. Mange steder snur bamsen seg i hiet, lukter på været, promper, putter den andre labben i kjeften og purker videre. Og hvis du lurer på hvorfor han hibernerer, så er det fra den gangen han bar Jomfru Maria over en elv og som takk får "ligge i hi når det snør over sti og suge med flabben fettet fra labben".

Hørte jeg lørdagsgodis? Ikke i dag. Men i morgen bør det bli boller, da er det jo fleskesøndag.

Ps: Bildet er et ikon fra 1200-tallet, mer vet jeg ikke.

Februar

Februar var årets siste måned etter den gamle romerske kalenderen. Derfor er det vi feirer skuddår i februar.

Februare betyr å rense på latin og februar var måned for rensing, rydding og rengjøring, for å rense bort urenhet fra barsel, menstruasjon og berøring med død og for forsoning med de døde - det gamle året skulle renses bort for å gi plass til det nye, vinter vike for vår, død for liv.

Februa var navnet på etruskernes gudinne for renselse og lidenskapelig kjærlighet og for feber i betydningen elskovsfeber. Hun var mor til Mars og gift med Februus, gud for underverdenen og alle dens rikdommer og for døden - etruskernes motstykke til Hades, Pluto og Orcus.

Og når jeg tenker meg om - hvem sin skyld var egentlig det med vinteren? Og etter romertiden, hva slags renselse kom da? Alt henger sammen.

Bildet er fra Les Tres Riches Heures, Jean duc de Berrys tidebok, et fantastisk illuminert manuskript og det første i kunsthistorien som viser realistiske landskaper og vanlige folk som driver med hverdagslige ting. Boken er laget av de nederlandske brødrene Herman, Jannequin og Pol Limbourg som alle tre døde av pest i 1416 sammen med sin oppdragsgiver duc de Berry - som følge av manglende renhold, kanskje?

Jeg springer sporenstreks til bøttene!