"Nå nærmer'e seg Lussinatta, med hele Lussireia farendes gjennom lufta, fullt opp ta trollkjerringer i flokk og følje, Lisle-Ståli, Store-Ståli, Ståli Knapen, Tromli Harabakke, Sissil og Surril og Hekletryne og Botill og je veit itte hva, og først er'e Lussi, den verste ta alle. Lussi, det er etter Styggen sjøl det, Lucifer.Er'u midt i bakinga da, så skriker hu tel deg nerigjennom skorsteinspipa: "Itte brygge! Itte bake! Itte store elden hava!" Og slutter'u itte da, så slår hu leiven i tu, hella i sju og bakstetrauet i femten beter!"
Det drar seg til. Jeg føler seg fanget i et eldgammelt kjerringrituale som har mistet mening. Litt som hun Vidar Sandbeck sang om:
"Og kjerrringa hopper i serken sin
og kaster seg rundt som en virvelvind,
for nå er det lemmer og liv om å gjøra
med påsken og pinsen og jula for døra.
Ho fær over golvet så fort ho vinn
med pompen i været og knea inn
for den som vil ligge litt føre sin neste,
den kan itte sovå når sola rinn.
Men ti'a er så altfor knapp, kan hende
kjem ho for sent, for sent tel livets ende."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar