6. desember Nilsmess

Jeg liker ikke så godt han røde. St. Nicolaus efterfølger. Han kom nok inn i livet mitt litt for sent. Sto i gangen med rød frakk, rart skjegg og finbukser med press. Sa hoho er det noen snille barn her med samme stemme som naboens sønn og jeg var syv år og lot meg ikke lure.

Jeg sjekket med sønnene. De kan ikke huske julenissebesøk i barndomshjemmet enda det var nisser innom to år på rad. Men de husker veldig godt det året de selv var nisser, med røde strømpebukser, vattskjegg og pakker i sekken.

Julenissen sliter med magien og fantasien. Han tror ikke på seg selv. Ikke rart kanskje, med sin syntetisk skjeggvekst, sine hule ho ho og altfor pene tenner, sine samlebåndproduserte godteposer og gaver fra noen andre. En heller blek avskygning av sin stamfar biskopen. Uten indre liv.

Jeg liker bedre han vesle, husnissen, fjøsnissen, tunkallen, rudkallen, haugbonden, gardvorden - en slags fjern og gråkledt fetter av forfar i haug. Han viser seg nesten aldri, men du vet at han er der. Det er han som passer på folk og fe, på gård og grunn. Og steller istand faenskap hvis han blir sur. Om sikringer går, rør fryser, røyk slår ned, brød brenner seg, deig ikke hever, det er is på trappen og pus har knuter i pelsen - da er det han. Og alt som forsvinner og dukker opp på forunderlige steder - det er klart det er han, hvem skulle det ellers være?

Hos oss holder han til i kjelleren. Hver julaften bærer jeg grøt ned til ham. De andre ler. Det er ikke noe å bry seg om. Han skal få i dag også, siden det både er torsdag og Nilsmess. Med mye smør, ho ho!